Av Anne Kari Haug, journalist i Dagens Næringsliv
Den rødgrønne regjeringen, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, har fått mye kritikk for å bryte løftet i Soria Moria-erklæringen om å «avskaffe fattigdom».
En fersk analyse fra Statistisk sentralbyrå gir imidlertid Stoltenberg solid støtte på veien til målet. Til gjengjeld gir den statsministeren grunn til å tenke nytt om kommunepolitikken.
Den vanligste måten å beregne fattigdom på, tilsier at vi har 375.000 fattige mennesker her i landet. Dette tilsvarer 7,9 prosent av befolkningen, og er basert på EUs definisjon med en fattigdomsgrense på 60 prosent av landets medianinntekt. Tallene gjelder personer som tilhører husholdninger som har hatt så lav inntekt i tre år på rad.
Rundt åtte prosent fattige fremstår som oppsiktsvekkende høyt, i et av verdens rikeste land.
I Aftenposten igår tar førsteamanuensis og forfatter Lars Fr. H. Svendsen avstand fra denne relative måten å beregne fattigdom på. Han hevder at det er langt færre som er fattige.
Men selv om vi aksepterer EUs relative fattigdomsdefinisjon, tilsier de ferske beregningene fra Statistisk sentralbyrå at tallet på åtte prosent fattige er altfor høyt.
SSB-forsker Rolf Aaberge, som har forsket mye på fattigdom, har sammen med kollegene Audun Langørgen, Magne Mogstad og Marit Østensen, kommet frem til at antall fattige bare er omtrent halvparten av hva tradisjonelle beregninger viser.
Dessuten viser de at så godt som alle fattige bor i Oslo eller andre sentrale strøk. Fattigdommen i distriktene er minimal.
I de nye beregningene har Aaberge og kollegene for det første tatt hensyn til at alle innbyggere i Norge får en rekke gratis eller subsidierte velferdstjenester, som har stor betydning for deres levestandard.
Forskerne har beregnet verdien av velferdstjenester som eldreomsorg, skole, helsetjenester og så videre og fordelt den på alle innbyggere i den aktuelle aldersgruppen. Denne «velferdsinntekten» legger de på toppen av den klassiske kontantinntekten. For to personer på samme alder i samme kommune vil «velferdsinntekten» være den samme, men prosentvis utgjør den mye mer av inntekten til en lavinntektshusholdning enn en høyinntektshusholdning. Dermed løftes omtrent halvparten av «de fattige» ut av fattigdomskategorien.
For det andre har forskerne tatt hensyn til at pengene strekker lenger i noen deler av landet enn i andre. Særlig boligprisene varierer kraftig mellom by og land.
Når forskerne korrigerer inntekten for forskjeller i boligpriser, blir det totale antall fattige i Norge nokså uendret – åtte prosent etter tradisjonell inntektsberegning og 3,7 prosent når de tar hensyn til velferdstjenester.
Men det geografiske bildet endres dramatisk. Andelen fattige i distriktene går markert ned. Når forskerne tar hensyn til både verdien av velferdstjenester og boligpriser, faller andelen fattige i distriktene til 2,8 prosent.
Til gjengjeld dobles fattigdommen i Oslo. Korrigert både for verdien av velferdstjenester og boligpriser, viser beregningene at 8,1 prosent av Oslos befolkning er fattige.
Uten å regne med velferdstjenestene, men hensyntatt boligprisene, finner forskerne at det er 14,5 prosent av Oslos befolkning som er fattige. Årsaken til at Oslo kommer dårlig ut er at hovedstaden har så høy andel innvandrere og mange enslige uten barn.
Inntektssystemet til kommunene innebærer store overføringer fra sentrale strøk til Distrikts-Norge, og ethvert forslag er politisk dødt hvis noen kommer på at det kan ramme folk i distriktene. Beregningene til SSB-forskerne viser at politikerne kanskje burde være mer opptatt av folk i byene.
