Lørdag ryddet redaksjonen førstesiden for ett hovedbudskap: Hvis Fremskrittspartiet inntar regjeringskontorene til neste år, vil landet bli rammet av en tragedie i skjæringspunktet mellom Svartedauden og De Harde Trettiåra. Tragedien er at Dagsavisen kan miste sine generøse statssubsidier.
Avisen går til valgkamp med tonen Hollywood bruker når det skal markedsføres en oppfølgerfilm: This time it s personal.
Det er veldig mye stygt å si om Frps kulturpolitikk. Talsmann Ulf Erik Knudsen ser ut til å trives i rollen som populistisk klovn, men han er oftere pinlig enn morsom.
Å gi offentlig støtte til et kulturliv som i stor grad styrer seg selv er en utfordring. I tidligere tider har oppdragsgivere som fyrste eller kirke eller markedet gitt føringer. Dagens komitévelde gir iblant underlige utslag. Men å følge Knudsen-oppskriften, å kutte brutalt i støtten til klassiske kunstformer, vil bety å stille oss utenfor vår historie og utenfor vårt vestlige kulturfellesskap. Målt mot de samlede offentlige utgifter, er dette dessuten småpenger.
Men selvsagt bør offentlige kulturpenger brukes lurt.
Pressestøtten i sin nåværende form er ikke lur. Den ble skapt på 1960-tallet for å sikre lokal ideologisk debattbredde i et langstrakt land. Siden er partiavisene blitt borte, mens nummer to-avisene likevel har dødd. Subsidiene har skapt et landskap helt dominert av aviser med grunnsyn grodd ut av 1800-tallets ideologier. Feminismen, new age og miljøbevegelsen fikk aldri dagsaviser. Pressestøtten er til gjengjeld i flere runder blitt politisk skreddersydd nettopp for å sikre Arbeiderbladet/Dagsavisens videre liv.
Med fremveksten av nettet, er situasjonen blitt absurd. Ytringsfriheten har aldri hatt bedre kår. Hvis politikerne virkelig ønsket å stimulere det politiske ordskiftet, enn si å nå gruppene i samfunnet som er marginalisert fra denne diskusjonen, finnes langt bedre måter å bruke pengene enn å være pacemaker for Dagsavisen.
De fleste organisasjoner, aviser inklusive, vil slåss for sitt eget liv. Men når kampen for tilværelsen skaper ideologisk panikk, sløves den analytiske evnen. Dagsavisens sorti kan bli trist.
