I dag møtes ledere fra 19 land, pluss EU, i Washington. Tilsammen representerer de 85 prosent av verdensøkonomien og to tredeler av verdens befolkning. Hvis noen skal kunne lindre den akutte økonomiske krisen, og legge et løp for å gjøre den kommende økonomiske nedturen minst mulig smertefull, må det være denne forsamlingen.
Les også lørdagens leder i Dagens Næringsliv om samme tema: Håp og lave forventninger
Forventningene er lave. Verten for møtet, president George W. Bush, sitter på oppsigelse. Tanken om at dette skal bli et nytt Bretton Woods-møte er overoptimistisk. Det historiske møtet i 1944, som skapte institusjonene IMF og Verdensbanken, kom etter års forberedelse. Det er stor uenighet i synet på hva slags global reform som egentlig trengs.
Mens Frankrikes president Nicolas Sarkozy ser for seg en ny økonomisk verdensorden, kjemper president Bush for de frie markedene. Å finne kompromisser vil ta tid. Likevel er Washington-møtet viktig. Deltagerlisten er vesentlig. De voksende industristormaktene Kina, India og Brasil har altfor lenge hatt altfor liten innflytelse i de multinasjonale institusjonene. De som sitter med makten har hatt liten lyst til å dele.
Nå er behovet for reform åpenbar for de fleste. Man retter ikke opp ubalansen i verdensøkonomien uten at de som i dag sitter med de store overskuddene er med. Det viktigste signalet Washington-møtet kan gi er likevel å vise vilje til å felles handling nå. For å lindre krisen trengs det global stimulans av etterspørselen, gjennom rentepolitikk, offentlig pengebruk og skattelettelser.
Et signal om vilje til global koordinering av slike tiltak i dag, vil bety mye mer enn vage løfter om mer storslåtte reformer ved en senere anledning.
