Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet - EØS - består for tiden av 30 land. Stort sett er det innbyggerne i de tre landene som ikke også er medlem av EU som bryr seg om saken.
De siste månedene og ukene har EØS utviklet seg fra å være en litt sær klubb for spesielt interesserte til en dyfunskjonell familie. Det er konkursboet Island, det er røverbaroniet Lichtenstein og det er Norge, som stadig svømmer i melk og olje.
Siden 1994 har EØS vært rikmannsklubben i Europa. Så kom krisehøsten.
Anno 2009 ligger Island nede for økonomisk telling, mens Liechtenstein er under politisk-økonomisk beleiring. Klubbens stormakt, Norge, utmerker seg til gjengjeld ved å ha penger nok.
Det er tvilsomt om denne 15 år gamle merkverdigheten av en organisasjon kan overleve det finansielle uværet uten varig skade.
Denne uken varslet norske skattemyndigheter offensiv mot et halvt hundre nordmenn som har stuet vekk penger i Liechtenstein. Fyrst Adam II (og sønnen hans, som driver stedet til daglig) har større og mer plagsomme land å hanskes med.
Fyrstedømmet Liechtenstein er 25 km langt og 12 km bredt. Stedet er en politisk attergløyme fra det tysk-romerske keiserriket og det er den siste føydalstat i Europa. Kvinnelig stemmerett ble innført i 1984.
I forrige århundre bygde fyrstedømmet seg opp som diskret sparegris for skattetrette europeiske rikfolk. 15 prosent av landets 35.000 innbyggere jobber i finans. Operasjonen ga fyrstens undersåtter en levestandard nær verdenstoppen, og leverte gode grunner til å holde armlengdes avstand til de reguleringsglade byråkratene i Brussel.
Etter årtusenskiftet har det blitt vanskeligere. OECD, EU og amerikanske terroristjegere har økt presset mot skatteparadisene. Stjernesmellen kom da en mindre lojal medarbeider i LGT, fyrsten egen bank, lastet ned informasjon om 1400 utenlandske rikinger. Så dro han på salgsturné til vestlige etterretningstjenester og skattemyndigheter. Tyskerne bladde opp 40 millioner kroner, og denne uken ble Klaus Zumwinkel, tidligere toppsjef i Deutsche Post, dømt til to års fengsel og en million euro i bot for å ha gjemt bort noen millioner i Lichtenstein. De tyske skattemyndighetene har vært hyggelige nok til å dele sine funn med norske kolleger. Lichtensteins videre skjebne er uviss, men når det internasjonale finansregelverket skal bygges om etter krisen, vil skatteparadiser som Lichtenstein ligge tynt an.
Island ligger tynt an allerede. Krisene har kommet jevnt og trutt siden Ingólfur Arnason vasset i land 870. På 1700-tallet førte pest, sult, uår og vulkanutbrudd til at befolkningen sank fra 50.000 til 40.000 og de danske myndighetene vurdere seriøst å emigrere hele befolkningen.
Siden har de vært på fisketur, inntil islendingene for noen år siden fikk det for seg at de også skulle bli rike på finans. Det så flott ut. Armani og D&G ble standard på Reykjaviks diskoteker.
Høsten 2008 kom krasjlandingen, og denne uken ble statsminister Geir Haarde jaget ut av regjeringskontorene på østeuropeisk maner. Den nye statsministeren vil gjerne søke nødhavn i EU, men hennes rødgrønne koalisjonspartner er et knallhardt nei-parti. Før sommeren skal det holdes valg.
Og så er det Norge, annerledeslandet.
Jovisst er det finanskrise her også, men tross alt ikke mer enn at krisespøkelset må konkurrere hardt om medieoppmerksomheten. Ari Behn har suksess i sin kamp for å ta over som hoffnarr etter Sven O. Høiby. Snåsamannen omfavnes av et nær samlet regjeringskollegium.
Javel, det er krise, men Jens Stoltenberg lover å helle mer penger på problemene enn alle andre sammenlignbare statsministre. Nesten uansett hvor galt det blir, vil vi klare oss bedre enn de fleste.
Vi sitter, etter forholdene, bekvemt på tribunen i Europas nordre sving. Vi er tilskuere, både til det store europeiske dramaet og til de små som foregår hos våre EØS-partnere.
Vi er blitt slik. En stund trodde vi at nordmenn hadde et særlig kall i verden som fredsmeglere, men etter de spektakulære fiaskoene i Sri Lanka og Palestina snakker vi lite om saken. Interesserte bes ringe Martti Ahtisaari.
Det koster noe å sitte på tribunen. Vi får ikke være med å avgjøre spillet. Vi buer mot dommeren og innimellom leker vi med tanken om å komme oss ut på banen og bruke EØS-reservasjonsretten. Når det kommer til stykket, svikter likevel nervene. Alltid.
Vi har det for godt der vi sitter.
Når krisen er over, kan våre EØS-partnere ha funnet andre måter å gjøre det på. Lichtenstein blir kanskje det landet nesten er i dag: Den 27. kantonen i Sveits.
På Island vil gjerne påtroppende finansminister Steingrimur F. Sigfússon ha norske kroner som valuta. Han kunne tro det. Det lukter av søknad om sugerør ned i oljefondet, og så langt rekker neppe den norske EØS-solidariteten. Det bærer nok mot islandsk EU-medlemskap til slutt. Ihvertfall er det slik det tidligere har gått med alle - absolutt alle - europeiske land som har havnet i økonomisk uføre, og som ellers har demokratisk orden i sysakene.
Kanskje får vi nordmenn EØS helt for oss selv. Det kan kanskje være like greit.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv
