Det er alltid en bitter opplevelelse å lese et journalistisk sammendrag av et tema man selv er godt orientert om. Og kommer man fra et land som nevnes sjeldnere i utenlandsk media enn esler og iskrem blir man kanskje særlig følsom på hvordan man fremstilles i en utenlandsk avis, hvis man nå først blir nevnt.

Jerusalem Post publiserte denne mandag et stykke skrevet av en Maya Spitzer under overskriften “Increased Anti-Semitism has Jews in Norway Anxious”. Ikke bare bommer journalisten på antall jødiske nordmenn med en temmelig raus margin, men hun kommer også i skade for å hevde at Kristin Halvorsen har ropt “Død over jødene” i en demonstrasjon. Denne fantasirike påstanden er deretter underbygget av en kilde som sier at norsk antisemittisme har kunnet “fly under radaren” fordi Norge er så lite og så få utenforstående kjenner språket.

“I en norsk artikkel om dårlig fagarbeid hos israelske kolleger velger man altså, uten fnugg av bevis, å anklage dem i rene ord for feighet

Få timer etter publisering ble artikkelen fjernet fra Jerusalem Posts nettsider. Omtrent samtidig uttaler midtøstenekspert Hilde Henriksen Waage til dagbladet.no at “i lang tid har det pågått noe i nærheten av en svertekampanje mot Norge...” Fagbladet Journalisten prøvde samme kveld å få kontakt med Jerusalem Posts kveldsredaktør, men får som svar at det er for tett opp til deadline for den slags. Dermed er det duket for bransjetidsskriftet å åpne en notis om saken med en ikke så lite tendensiøs påstand om at Jerusalem Post “gjemmer seg bak deadline”. Muligheten for at man faktisk kan ha hatt stress på kontoret i Jerusalem tas ikke opp til vurdering. I en norsk artikkel om dårlig fagarbeid hos israelske kolleger velger man altså, uten fnugg av bevis, å anklage dem i rene ord for feighet, også etter at de har tatt konsekvensen av sitt feiltrinn og vitterlig fjernet den aktuelle artikkelen.

Foto: Sigbjørn Sandsmark

Bjørn Gabrielsen er bokanmelder og kommentator i Dagens Næringsliv.

I en parallell virkelighet kunne Hilde Henriksen Waage benyttet anledningen til å si at “Nå ja, den israelske journalisten sammenlignet tross alt ikke nordmenn med det nazistiske okkupasjonsregimet her under forrige krig. Hun rippet ikke opp i det med Quisling. I forhold til hva Israelere har opplevd med likhetstegn mellom davidsstjerne og hakekors i norsk presse er dette barnemat.”

Fagbladet Journalisten kunne benyttet anledningen til å sette spørsmålstegn ved hvor raske norske aviser har vært, eller ikke vært, til å trekke artikler med feilaktige opplysninger om Israel. Norske nettaviser har for eksempel ikke fjernet artikler med feilaktige påstander om at Israel bombet en FN-skole i Gaza i januar i år, eller forsynt dem med modifiserende kommentarer. FN selv har i ettertid trukket tilbake påstander om at selve skolen ble truffet, noe det kan være vanskelig å finne informasjon om i norske mediakanaler.

Norske journalister kunne også spurt seg selv hvordan det kunne skje at Kristin Halvorsen kunne utsettes for en såpass spektakulær anklage. Hun har jo tross alt bare deltatt i en demonstrasjon der andre har ropt “død over jødene”. I følge Vårt Land valgte menighetsforstander Anne Sender og rabbiner Joav Melchior å forlate fredsmarkeringen på Youngstorget. “– Flere av oss som deltok under fakkeltoget i går forstår arabisk, og opplevde noe av det vi hørte som svært vanskelig,” uttalte Sender.

“Antisemittisme i Skandianavia, særlig i den moderne venstresiden, er blitt tema for en hel bok

Selvransaking er det man tross alt forventer seg fra Israel. En motivasjon som ofte brukes for negativ omtale av et annet land, for demontrasjoner utenfor ambassader og for boikottaksjoner er et uttalt håp om å gjøre opinionen i det aktuelle landet oppmerksom på at de er på feil spor. Jerusalem Posts artikkel om Norge, og den påfølgende reaksjonen, bør man ta som en velkommen anledning til å drøfte effektivititen av slike strategier. For vil egentlig et folk la seg belære av et annet lands presse, der journalistene til og med ikke har koll på alle faktaene?

Den israelske skribenten Yossi Klein Halevi uttalte nylig til danske Weekendavisen at han gidder ikke lenger snakke med norske eller svenske journalister, folk som ser på Israel som et nazistisk land. Og antisemittisme i Skandianavia, særlig i den moderne venstresiden, er blitt tema for en hel bok, Behind the Humanitarian Mask. Så det har helt klart oppstått en skepsis mot Norge i Israel, som i sin tur gjør det lettere å trekke overdrevne konklusjoner som de man fant i Jerusalem Post.

Norge ble utsatt for press utenfra på slutten av åttitallet i forbindelse med hvalfangst. Hvalfangstskepsisen økte ikke noe særlig i Norge, det gjorde derimot salget av t-skjortene med teksten “Intelligent people eat intelligent food”. De voldelige demonstrasjonene mot Norge i kjølvannet av Muhammedkarikaturene har derimot hevet terskelen for å trykke en viss type karikaturer. Gir man etter for noen svertekampanjer, mens man ignorerer andre? Og hva er det i så fall som avgjør hvordan norsk media reagerer?

Jerusalem Post erstattet tirsdag kveld sin Norges-artikkel med en helt annen, "Norway Jews Still Tell of Tolerance". Denne artikkelen stiller Norge i et gjennomgående positivt lys. Det poengteres også at den forrige artikkelen hadde faktafeil.

Dagbladet, på sin side, har stengt kommentarfeltene i sine artikler om saken, "på grunn av en rekke rasistiske innlegg".

Kritikk kan føre til introspeksjon, til at man stiller seg selv alvorlige og vanskelige spørsmål. Men det kan også, selvfølgelig, føre til ansvarsfraskrivelse og anklager om svertekampanje. Det er helt valgfritt.

Redaktør Helge Øgrim i Journalisten.no har svart på kommentaren, men grunnet en teknisk feil har den forsvunnet fra kommentarfeltet. Les Øgrims svar i DN Forum