Kineserne har funnet ut at de har gått i en dollarfelle og vil vri seg ut. Forslaget om å bruke IMFs kunstige valuta løser ikke hovedproblemet.
Les også: Kina vil redde verden fra dollaren
På sett og vis har kinesiske myndigheter gått i samme fellen som amerikanske bil- og boligselgere. De har lånt kundene langt mer enn deres økonomi kan bære. Amerikanske hus- og bilselgere har sørget for lån til kjøpere med dårlig betalingsevne, og sitter nå med aktiva det ikke er mulig å realisere. Kineserne lånte penger til USA ved å akseptere dollar som betalingsmiddel. Et omfattende dollarsalg vil være like skadelig for kineserne som for amerikanerne - og for verdensøkonomien.
Nå har både selgere og kjøpere omsider forstått at de kanskje har vært litt for velvillige.
Både amerikanere og europeere har gledet seg over det kinesiske økonomiske eventyret. Millioner kinesere har kommet ut av fattigdom samtidig som verden er blitt overøst med billige varer. Det har ført til lav prisstigning, lave renter, høy reallønnsvekst og høyt forbruk.
Mange har sett at det ikke kunne fortsette i det uendelige. Amerikanske myndigheter har tatt faresignalene og hatt mange, lange og tunge samtaler for å få kineserne til å slippe kursen på yuan mer løs i forhold til dollar enn hittil. De har ønsket den sterkere for å svekke den kinesiske eksporten, bare delvis har de lyktes (se figuren).
I årevis holdt kineserne yuan i et stålgrep. Kursen var 8,28 yuan per dollar og svingemarginene var minimale.
I juli 2005 ga kineserne en liten innrømmelse overfor alle som mente yuan var for sterk. De devaluerte med 2,1 prosent mot dollar og innførte et system med valutakurv i likhet med det flere europeiske land hadde på 1970- og 1980-tallet. Det har ført til en styrking av yuan på litt mer enn 20 prosent. Nå koster én dollar 6,83 yuan.
En svak yuan i kombinasjon med liberalisering av kinesisk økonomi er årsaken til den voldsomme økonomiske veksten og eksporten de fleste i verden har gledet seg over. Baksiden av medaljen er at kineserne sitter med en valutareserve tilsvarende 2000 milliarder dollar. Det aller meste er plassert i amerikanske verdipapirer.
Ifølge CIA har dessuten rundt 7000 kinesiske selskaper investert tilsvarende 118 milliarder dollar i 173 land rundt i all verdens regioner.
Kineserne kan selge sine amerikanske verdipapirer, men det vil ha to uheldige konsekvenser. Det vil svekke dollar og dermed gjøre det tyngre å selge kinesiske varer i USA og andre utland. Dessuten vil det virke motsatt av de forsøkene amerikanske myndigheter gjør for å komme ut av finanskrisen. De har jo valgt å kjøpe statsobligasjoner for å tilføre likviditet. Dersom Kinas sentralbank står som selger, blir effekten særdeles liten.
For å vri seg ut av fellen har kineserne derfor foreslått å innføre special drawing rights, SDR - den kunstige valutaen Det internasjonale pengefondet, IMF, opererer med - som oppgjørsvaluta.
Genialt? Nei. Det kan løse litt av Kinas dollarproblem, men å innføre en felles oppgjørsvaluta for all verdenshandel er ikke noe som kan gjøres over natten. Etableringen av euro vil fortone seg som en lek i forhold. Dessuten vil ikke systemet løse det fundamentale problemet: En håndfull land har enorme overskudd, mens verden forøvrig sliter med tildels voldsomme underskudd. Medmindre disse ubalansene rettes opp, er en ny krise allerede underveis.
