Noen av de beste sitatene er aldri uttalt.
Statsminister Lars Korvald sa aldri «Norge er et lite land i verden», statsminister Kåre Willoch sa aldri «Nu går alt så meget bedre» og den britiske statsminister James Callaghan sa aldri «Crisis? What crisis?».
For Callaghans del bidro «the Suns» kreative sitatkunst vinteren 1979 til å sementere bildet av en mann som var ute av kontakt med Storbritannias dype økonomiske problemer.
Dermed valgte britene - for 30 år siden denne helgen - Margaret Thatcher til stats-minister.
Hun sa til gjengjeld aldri «There is no such thing as society».
Uttalelsen er blitt stående som selve syntesen av en epoke og en ideologi, «thatcherismen».
Bare de siste par årene er den brukt av, blant andre, filosofiprofessor Audun Øfsti (om liberalismens egenart), antropologiprofessor Thomas Hylland Eriksen (om Thatchers manglende forståelse av menneskelige forhold), av økonomiprofessor Eirik S. Reinert (om Statoils forhold til staten) og av Steinar Westin, professor i sosialmedisin (om livsstilssykdommer).
Professorene burde ha lest teksten.
Det Margaret Thatcher faktisk sa, i et intervju med bladet «Woman's Own» i 1987, var følgende:
«Jeg tror vi har gått gjennom en periode hvor mange barn og voksne er blitt innpodet holdninger som «Hvis jeg har et problem er det regjeringens oppgave å løse det.», eller «Jeg har et problem, og jeg vil gå å få penger fra myndighetene for å løse det.», «Jeg har ikke noe sted å bo, myndighetene må skaffe det for meg», og de legger problemet på samfunnet, og hvem er nå samfunnet? Det finnes ikke noe slikt! Det er individuelle kvinner og menn og det er familier og ingen regjering kan gjøre noe, hvis det ikke skjer gjennom mennesker, og folk tenker først og fremst på seg selv».
Presisering
Senere forsøkte hun å presisere:
«Det jeg dengang mente var klart nok, det som senere ble forvansket til det ugjenkjennelige, var at samfunnet ikke er noen abstraksjon, isolert fra menn og kvinner som danner det, men en levende struktur av enkeltmennesker, familier, naboer og frivillige organisasjoner».
Selv om man tar høyde for Thatchers åpenbare ønske om å bortforklare en belastende uttalelse, er dette faktisk en ganske rimelig tolkning av teksten, når man ser den i kontekst.
Denne tolkningen stemmer også ganske bra til hva Margaret Thatcher ellers sto for som statsminister fra 1979 til 1990.
Politikk underveis
«There is no such thing as society» lukter av ekstrem
liberalisme. Thatcher var aldri
i nærheten av en slik ideologi. Strengt tatt var hun ikke noe særlig til ideolog i det hele tatt.
Mest av alt var hun preget av sin oppvekst som kjøpmannsdatter, med ganske spissborgerlige holdninger til å holde orden i regnskapet og oppføre seg dannet. Den som politisk påvirket henne mest var trolig Keith Joseph, en ganske tradisjonell høyrevridd torypolitiker.
Legg til tradisjonell engelsk nasjonalisme, borgerlig antipati mot fagforeninger og tidstypiske kaldkrigsholdninger, og det fremstår en politiker som minner mer om tante Sofie enn Milton Friedman.
Hennes markedsliberale politikk ble til i marsjen, mer av nød enn lyst. Det meste annet var forsøkt for å sparke liv i den skakkjørte britiske økonomien.
Det kanskje mest kjente «thatcheristiske» grepet, privatiseringene av gass, elektrisitet og teletjenester, sto ikke i partiprogrammet. Det begynte som et forsøk for å løse en akutt krise. Da det virket, fortsatte hun.
Privatiseringene virket radikale i samtid, men ble siden kopiert verden rundt - også av Jens Stoltenberg i Norge. Årsaken var ikke ideologi, men mangelen på gode alternativer.
Det som mer kjennetegnet Thatcher som politiker var hennes formidable gjennomføringsevne. Hun hadde en nær pervers glede ved å overkjøre motstandere - indre og ytre - tross alle omkostninger og alle fiendene hun skaffet seg.
Jernladyen
Hun nedkjempet den militante fagbevegelsen og president Galtieri i Argentina. Hun skaffet Storbritannia milliardrabatt i medlemskontingenten til EU. Hun lot den gamle, ulønnsomme industrien i Storbritannia dø, og mente den midlertidig masseledigheten som fulgte var en nødvendig pris.
Men hun var også pragmatisk nok til å starte hemmelige samtaler med IRA om fred i Nord-Irland, og hun ville snakke forretninger med den reformvillige Sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov.
Hvis «there is no such thing as society» var thatcherismens grunntese, da var Margaret Thatcher ingen thatcherist.
Spiller det så noen rolle?
Det kan ihvertfall forkludre ellers gode debatter. Ta Steinar Westin, medisinprofessoren. I Adresseavisen utlegger han den sosialmedisinske konsekvensen av Thatcher-sitatet som et samfunn der «går det galt er det din egen skyld. Blir du syk, har du ikke villet nok».
Det er parodisk, ettersom Thatcher selv bestyrte et helsevesen som var «den største europeiske offentlige arbeidsgiver etter den Røde Arme». Stikk i strid med all liberalistisk ideologi var (og er) helse-tjenester i Storbritannia gratis, i frykt for at egenandeler vil skremme de fattigste vekk fra samfunnets omsorg.
Thatchers helsepolitikk lå dermed et godt stykke til venstre for den som i dag føres av SV i regjering.
Når utgangspunktet er galest blir resultatet iblant aldeles snurrig.
Kjetil Wiedswang er
kommentator i
Dagens Næringsliv.
kjetil.wiedswang@dn.no
