Tirsdag møttes Høyre-leder Erna Solberg og Senterpartiets Liv Signe Navarsete til EU-debatt i Oslo. Det var en debatt for spesielt interesserte, ettersom Stoltenberg, Jensen og alle andre enn Høyre og Senterpartiet stort sett oppfatter Europa som en politisk plage og avsporing i valgkampen.
De par hundre som var tilstede (pluss, visstnok, en entusiastisk flokk som fulgte det hele på link i Brussel), var til gjengjeld i godt slag. De klappet høyt, stønnet og buet diskret. Temperaturen lå et godt stykke under hatnivået fra 1972 og 94, men potensialet er solid. Når dette bryter løs igjen, vil bror stå mot bror, partifeller mot hverandre, og det norske politiske systemet vil få sår det kommer til å ta år å lege.
Dette vet Stoltenberg, Støre og Jensen inderlig godt, og det er derfor de overlater debatten til euronerdene på ja- og nei-siden.
De slipper unna denne gangen.
Det er grunner til å tro at det kan bli mye vanskeligere å vri seg unna om fire år. Det er ikke fordi noe politisk flertall i Norge løfter saken frem, og neppe fordi det kommer noe varig og sterkt omslag i norsk opinion.
Det mest interessante med Solberg-Navarsete-duellen denne uken var ikke de nye argumentene (det var knapt noen), men tegnene på taktisk posisjonering før kommende slag. Inntrykket var klart nok: Mens nei-siden ser ut til å ønske seg en omkamp snarest mulig, vil ja-flokken vente. EU-vennene tror tiden er på deres side.
De tror - håper i det minste - at ting vil skje i Dublin, København, Stockholm og Brussel som kan avgjøre.
Det første som skjer, er at Irland om et par måneder stemmer på nytt over Lisboa-traktaten, EUs nye styringsdokument. Meningsmålingene tyder ganske entydig på at irene vil si ja og at traktaten etterhvert vil bli godkjent.
Dette vil gi et mer lettstyrt EU, der flere beslutninger tas gjennom flertallsavstemninger. Det vil også, mener kritikerne, gi større makt til de største landene i unionen - og til Europaparlamentet.
Den generelle virkningen kan være (det er ikke sikkert) at EU går fra tre-fire års politisk limbo til en ny dynamisk periode - slik unionen sist utviklet seg under kommisjonspresident Jacques Delors på 1980-90 tallet. Spesielt kan dette tenkes å merkes i klimadebatten og i diskusjonen om nye reguleringer for å forhindre finanskriser lik den vi har opplevd det siste året.
UD har vurdert saken og er kommet til at den nye styringsmodellen gjøre det «mer krevende» å fremme norske interesser.
Det er likevel økonomien (stupid) som kan spille virkelig stor rolle, mer presist fellesvalutaen euro.
Euroen har klart seg godt gjennom det skeptikerne mente ville bli den store testen, en fullblods økonomisk krise.
Den danske regjeringen har lovet å holde ny folkeavstemning om euromedlemskap innen utgangen av 2011. Sier danskene ja (hvilket ikke er sikkert, de har sagt nei to ganger før), vil presset fra svensk næringsliv blir formidabelt for å gå inn.
Og, sa Erna Solberg på tirsdag, blir Norge eneste monetære utenforland i Norden, øker sjansene sterkt for spekulative angrep på den norske kronen.
Men det vil ta noen år.
Når en profilert medlemskapsmotstander som Hallvard Bakke ønsker seg en ny folkeavstemning i 2012, kan han mistenkes for å ønske å rydde saken av veien før presset blir for stort.
Og når ja-sidens talsmenn snakker om en ny folkeavstemning rundt 2015 eller 2016, kan de mistenkes for å ønske seg et aldri så lite kroneraid fra Georges Soros eller hans yrkesbrødre i forkant, som sender kronekurs og rente i en hysterisk berg-og-dal-bane - slik at nordmenn lærer at vi ikke bare er et land i verden (som Lars Korvald sa det), men også et svært lite land, med behov for et ankerfeste.
I mellomtiden vil den norske EU-debatten stort sett være forbeholdt nerder og partiledere som elsker å mislike hverandre.
