Det er én overordnet grunn til at velgerne bør gi landet en ny regjering når 205 av landets kommuner i morgen starter valget. Vi trenger mer tro på private løsninger, privat næringsliv og enkeltmennesker. Vi trenger mindre tro på at staten kan og bør løse alle problemer.

En ny regjering vil ikke føre til en revolusjon eller sammenbrudd av velferdsstaten slik statsminister Jens Stoltenberg ynder å fremstille det som. Skattelettelsene vil bli små, men nødvendige. Like viktig er det at en borgerlig regjering vil ha en åpnere holdning til å prøve ut nye løsninger som kan gi landet en bedre skole, et bedre helsevesen og bedre eldreomsorg.

Den mest påfallende forskjellen mellom den sittende regjeringen og opposisjonen er næringspolitikken. De rødgrønne beskatter nordmenn som eier norske bedrifter og arbeidsplasser hardere enn utlendinger. Hvorfor de rødgrønne heller vil ha amerikanske pensjonsfond enn nordmenn som eiere av norske bedrifter, er ikke lett å forstå. Spesielt ikke når de ender opp med å mene at staten må eie de viktigste bedriftene for å få dem til å bli i landet.

Det er elendig næringspolitikk, og det gir staten for mange roller, for mange oppgaver og for mye makt. En borgerlig regjering vil aldri finne på å kjøpe seg inn som medeier hos Kjell Inge Røkke. Høyre og Venstre vil i alle fall sette foten ned.

De borgerlige partienes oppskrift er mye bedre. De vil fjerne formuesskatten på 12 milliarder kroner slik næringslivet trygler om. Man kan lure på om Stoltenberg, som mener det truer hele velferdsstaten, vet at de offentlige utgiftene inneværende år er budsjettert til 996 milliarder kroner.

Det er mye som er bra i Norge, og statsministeren prøver gjerne å fremstille den norske modellen som Arbeiderpartiets private eiendom. Men uten jevnlig oppussing og oppmykning av ulike borgerlige regjeringer, ville den forlengst forvitret av mangel på fleksibilitet. Den norske modellen bygger på en kombinasjon av gode velferdsordninger og fleksible markeder. Nå trenger den en ny dose av det siste.

Helse, skole og eldreomsorg er store sektorer som vil og skal vokse i årene fremover. Internasjonale undersøkelser viser at Norge er på topp når det gjelder hvor mye penger vi bruker på disse sektorene. Men vi er relativt middelmådige når det gjelder hva vi får igjen. Da må vi lete etter nye måter å løse oppgavene på.

Det enkleste og mest opplagte er å slippe til private aktører. Men det sier den sittende regjeringen tvert nei til.

Den blir helt riktig beskyldt for privat allergi. Når rødgrønne politikere snakker, høres det ut som om alt statlig er bra og at folk i den sektoren kun har altruistiske motiver. I privat sektor, derimot, er alle grådige og rene egoister. Slik er det selvsagt ikke.

Det er underlig at Stoltenberg og finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen ikke har lært av suksessen med barnehagene. Uten hjelp fra private hadde ikke Halvorsen vært i nærheten av å innfri barnehageløftet.

Hensikten med å bringe private aktører inn i produksjonen av velferdstjenester, er å få konkurranse om gode løsninger og nye organisasjonsmodeller.

Vi trenger en regjering som har en åpnere holdning til å prøve nye ting enn den sittende. Det har de borgerlige partiene. De er også enige om at norske kommuner er for små. Vi kan ikke lenger bruke masse penger på å la kommunene velge smådriftsproduksjon med full kompensasjon fra staten.

Forskjellen mellom de politiske partiene er mindre i Norge enn i de fleste land. Siden vi har en oljesmurt økonomi, har vi også færre problemer. Men landet trenger uansett en ny regjering. Da er det deprimerende at valgkampen er blitt dominert av rot og krangel på borgerlig side.

Venstre-leder Lars Sponheim og Fremskrittspartiets Siv Jensen har føket i tottene på hverandre hver gang de har fått sjansen. Jensen klarte sågar å skjelle ut den eneste som vil samarbeide med henne, Høyre-leder Erna Solberg, for åpen scene.

De rødgrønne har gjort hva de kan for å spille på splittelsen på borgerlig side og hiver på med skrekkvisjoner av et rent fremskrittshelvete hvis de borgerlige vinner valget: Da blir finanspolitikken fullstendig uansvarlig, renten høyere, kultursektoren ut-raderes og det blir null miljøpolitikk.

Men dette er rene skremmebilder av samme type som de borgerlige politikere mante frem i forrige valgkamp: Hvis SV kom med i regjeringen, ville finanspolitikken gå av skaftet, rentene fyke i været og Norge tre ut av Nato.

Skrekkvisjonen slo ikke til den gangen, og vil ikke gjøre det nå heller. Ytterpartier får sjelden gjennomslag for standpunkter de andre partiene og flertallet på Stortinget er imot.

Kristin Halvorsen fikk ikke Norge ut av hverken Nato eller Afghanistan. Hun fikk derimot gjennomslag for en storstilt satsing på barnehager, en ting alle partiene er for, men som SV er mer for enn alle andre.

Fremskrittspartiet får ikke fjernet handlingsregelen, men kan sette tydelige spor i eldreomsorgen, skattepolitikken eller på andre områder hvor de har noen å alliere seg med. Vel å merke hvis Jensen velger å bruke innflytelsen en eventuell borgerlig seier gir, til å skaffe landet en borgerlig regjering.

Jensen og Sponheim lover begge å blokkere en borgerlig regjering de ikke selv er med i. Samtidig lover de også å bidra til en borgerlig regjering dersom det blir et borgerlig flertall. Ett av løftene må brytes, og vi vet ikke hvilket. Det betyr at en stemme til Venstre eller Fremskrittspartiet kan være en stemme på en Arbeiderparti-regjering.

Eneste trøsten i dette kaoset er at det er lett å velge hvem man skal stemme på dersom man vil ha en borgerlig regjering. Høyre er det eneste partiet som er åpent for alle typer samarbeid med alle de borgerlige partiene. En stemme på Høyre er derfor den sikreste veien til en ny og ikke-sosialistisk regjering.

Høyre-leder Erna Solberg har stått støtt som en påle i valgkampen. Dersom det blir borgerlig flertall, setter vi vår lit til at hun klarer å få de andre borgerlige partiene til stille seg bak en borgerlig politikk. Går ikke det, får vi trøste oss med at stemmene på Venstre, KrF og Frp tross alt bidro til at det ble en mindretalls regjering av Arbeiderpartiet og ikke en rødgrønn flertallsregjering.