Forklaringen på hva som gikk galt for de borgerlige partiene i gårsdagens valg virker enkel.

Venstre og Frp brukte så mye energi på å kjekle om hvordan de skulle oppføre seg etter at de vant valget, at de glemte at de faktisk måtte vinne det først.

Dynamikken i valgkampen styrker denne forklaringen.

På gjennomsnittet av meningsmålinger for juni lå de borgerlige partiene an til å vinne et lite, men klart flertall.

I løpet av valgkampen som fulgte, falt Fremskrittspartiet 3,1 prosent, Venstre falt 2,1 prosent og KrF 0,2 prosent. Høyre gikk frem 2,7 prosent, men med Venstre under sperregrensen glapp flertallet.

Velgerne, ser det ut til, har straffet kranglefantene Siv Jensen og Lars Sponheim. Det borgerlige budskapet har druknet i støy og skjellsord.

Den lave valgdeltagelsen - den laveste siden 1927 - styrker teorien. En valgkamp som hverken har klare saker eller klare regjeringsalternativer, er den ultimate turn-off.

I juni var de borgerlige favoritter. Nå må de forberede seg på fire nye år i den politiske ødemarken - og legge ny strategi for hvordan de skal klare seg bedre ved neste store mannjevning.

Det kan bli vanskelig nok, spesielt for Venstre og KrF.

Begge partier er utrydningstruet. KrFs kjerneland i de vest- og sørlandske motkulturene er i ferd med å bli kolonisert av liberale, urbane verdier. KrF har ikke så mye syndig livsstil igjen å kjempe mot, og dette har tross alt vært partiets spesialitet og mobiliseringsgrunnlag siden 1930-tallet.

Venstre er allerede under sperregrensen - på ny. Det gjenstår å se om epoken med den tidvis formidable Sponheim var en personavhengig «dead cat (sheep?) bounce».

Både KrF og V er - sannsynligvis - blitt straffet for å være for steile i spørsmålet om å samarbeide med Frp. Men det finnes ingen garanti for at de ikke ville blitt minst like hardt straffet av andre KrF- og Venstre-velgere, hvis de hadde tiltet den andre veien.

Dagfinn Høybråten mener at Høyre har ansvar for at KrF og Venstre gikk tilbake, fordi Erna Solberg har vært uklar om hvem hun vil samarbeide md. Det virker søkt. Høyre lyktes jo.

Sponheim mener velgerne som forlot partiet, har rømt til Ap i frykt for Frp-samarbeid. Dette er feil, sier forskerne som har lest valgdagsmålingene, skjønt det skal vel mer grundig tolkning før man har de endelige analysene.

Både Venstre og KrF kan, som Senterpartiet, velge å løse sitt dilemma ved å ta veien over den politiske midtstreken, der de helt sikkert vil bli tatt varmt imot av Jens Stoltenberg. Men dette er ikke nødvendigvis stedet for politisk vekst.

Valg har en tendens til å handle om hvilken regjering vi skal ha, og forbausende ofte ender velgerne opp omtrent i to ganske jevnstore flokker. Hvis Ap stabiliserer seg på rundt 35 prosent, vil det bli veldig trangt hvis fire partier skal slåss om de øvrige prosentpoengene opp til 50.

Venstre og Kristelig Folkeparti har vært medspillere i fremstøt for borgerlig samarbeid, som har kommet med ulike mellomrom siden 1950-tallet. Samarbeidsepoker har fulgt brudd og strid blant de blå, to ganger som direkte følge av EU-debatt. Sist førte det også til en direkte overgang, da Senterpartiet gikk via sentrumsregjeringen til Kjell Magne Bondevik og endte opp i den røde leiren.

Det mest sannsynlige er at det kan komme et nytt slikt fremstøt i god tid før neste valg.

KrF var riktignok en gang et parti som ikke helt regnet seg av denne verden, men det siste halve århundret har både dette og Venstre vært av typen som søker makt og innflytelse. Uten dette har de ingen relevans, aller minst for velgerne.

Den borgerlige erfaringen fra 2009 er at hvis man ikke henger sammen, så blir man hengt hver for seg. Selv politikere forsøker å unngå å begå samme dumhet to ganger på rad. «Borgerlig kaos» kommer neppe til å bli hovedtema i valgkampen 2013.

Det vi ennå ikke vet er hvem som til syvende og sist kommer til å henge sammen med hvem.