Nordmenn flest blir både indignert og oppgitt over at norsk skole lar så mange ungdommer komme ut av skolen med mangelfulle lese- og skriveferdigheter. For mange fremstår det som fullstendig irrasjonelt å spare i amerikanske verdipapirer når skolen er så dårlig. De fleste foreldre vil jo prioritere investeringer i god skole og god helse langt foran å la barna arve investeringer i internasjonale obligasjoner og aksjer.
Professor Victor D. Normann ved Norges Handelshøyskole treffer derfor godt med sin kritikk av hvordan vi bruker oljepengene. Spørsmålet er om han treffer like godt når han konkluderer med at vi må øke den totale bruken av oljepenger for å gi barna en bedre skole.
Vi betaler allerede for en av de dyreste skolene som finnes, og da kan det være lurere å se på kvaliteten på skolen enn å kjøpe enda dyrere skoleplass. Dessuten vil vi gjøre barna en tjeneste ved å spare til egen pensjon, gjerne i utenlandske fond, i stedet for å satse på at de skal betale for hele vår alderdom.
Men uansett kan det være sunt å se på hvordan vi forvalter vår oljeformue, og evaluere handlingsregelen. Det er derfor spennende at en forskningsinstitusjon om NHH setter i gang et slikt prosjekt.
Regelen om å bruke fire prosent, tilsvarende avkastningen, av pengene på oljefondet årlig, har først og fremst vært en regel for kraftig økning i bruken av oljepengene. Først nå vil den sette et tak. Det meste av økningen i oljepengebruken er gjort unna i det eldrebølgen begynner å slå inn over de offentlige budsjetter.
Da er selvsagt Normans forslag om en ny regel som igjen gjør det mulig å øke pengebruken fristende. Men det er begrenset hva 30-40 milliarder kroner ekstra kan bidra med på offentlige budsjetter som allerede er anslått til nærmere 1100 milliarder kroner.
Norman peker blant annet på at det er behov for bedre skoler og bedre infrastruktur. Men begge disse sektorene er først og fremst eksempler på sektorer hvor det ikke prioriteres riktig. Når politikerne prioriterer veier og broer dit nesten ingen bor, blir det lite til lønnsomme investeringer der de fleste bor. Vi har køer fordi ulønnsomme investeringer er prioritert fremfor lønnsomme.
Det er ikke fordi vi bruker for lite penger på skolen norske elever faller fra og skårer dårlig på internasjonale tester. Det skjer til tross for at vi bruker mer penger enn de fleste andre. Da må vi først finne ut hva vi gjør galt.
Få oppgaver er viktigere enn å gi barna får en utdannelse som gjør at det går dem vel i livet, og de må gjerne få skolemat i tillegg. En god skole er viktigere enn å opprettholde et ineffektiv landbruk, viktigere enn broer og tunneler til spredt befolkede steder, viktigere enn at frivillige organisasjoner lever på statens regning, enn at frikortgrensen holdes på 5000 kroner. God skole er viktigere enn støtte til rockekonserter og kraftig økning på kulturbudsjettet, enn subsidier til næringslivet og barnetrygd til alle og mye annet. Det vanskelig å tenke seg en mer lønnsom investering enn den som gjør at et barn unngår å havne på uføretrygd som voksen - eller blir stoffmisbruker eller kriminell.
Men det er ingen unnskyldning for å la være å prioritere. Det handler dessuten også om å gi voksne incentiver til å stå i jobb i stedet for å uføretrygde seg.
Norsk økonomi kunne tålt heftigere bruk av oljepenger dersom pengene sørget for at uføretrygdede gikk over i arbeid. Men det er ikke sikkert de virkemidlene finnes lettest ved å gi politikerne større budsjetter.
Normans idé om et ekspertråd som skal avgjøre hvilke investeringer som skal gjennomføres i offentlig sektor, høres ikke spesielt forlokkende ut. Det er bedre å lete etter rutiner, systemer og incentiver som bidrar til at politikerne faktisk tenker langsiktig og våger å prioritere. Dersom Norman og hans team kan bidra til det, har de gjort en god jobb.
Les også: Norman vil gjøre som Hagen
