Medlemmer i Høyres Europaforum kritiserte denne uken partileder Jan Petersens lave profil i EU-saken. Tidligere EU-ambassadør Eivinn Berg frontet angrepet. Til Aftenposten uttalte Berg at Sem-erklæringen ikke er til hinder for høyere aktivitetsnivå. Aktiviteten er for liten, og partiets holdning til Europa markeres for beskjedent.
Kritikken ble også fulgt opp av nestleder i Europabevegelsen og nyvalgt leder av Oslo Høyre, Heidi Larssen. Larssen mener medlemskap i EU er en viktig valgkampsak. Derfor er beskjeden til den nye partiledelsen å sette EU høyere opp på den politiske dagsorden.
Mye av dette handler om utålmodighet blant partiets EU-entusiaster, men er også uttrykk for litt forskjellig syn på hva som bør være partiets strategi. Og om Jan Petersens frykt for Senterpartiet.
Høyres ledelse har i hele denne perioden bevisst ligget lavt i terrenget i EU-saken. Formelt er begrunnelsen at EU-medlemskap ikke står på dagsorden. Stortingsvalget i 2005 bør handle om hvordan Norge skal styres. Spørsmålet om medlemskap i EU skal opp i en egen folkeavstemning, når den tid kommer, og bør derfor holdes unna en valgkamp.
Men bak ligger en intern analyse av hva som tjener Høyre og kampen for å få Norge inn i EU. EU-saken er vanskelig i forhold til regjeringspartnerne. Men mer viktig er at Petersen frykter at en aktiv debatt om EU vil tjene nei-kreftene og Senterpartiet. For ja-siden er det viktig at Senterpartiet gjør et så elendig stortingsvalg som mulig i 2005.
Grunnen er Senterpartiets nøkkelrolle i EU-saken. Partiets oppslutning svinger med hvor høyt EU-saken står på dagsorden. Åslaug Haga og hennes partifeller nekter dessuten å bøye seg for en folkeavstemning med et knapt ja-flertall for EU. I teorien kan Senterpartiet og andre bastante nei-folk blokkere et medlemskap, selv om folket er for. Det har sammenheng med at grunnloven krever tre fjerdedels flertall i Stortinget for å avgi suverenitet til en overnasjonal organisasjon.
Nå kan Petersen slappe litt mer av. Nye signaler fra SV og KrF tyder på at partiene vil respektere en rådgivende folkeavstemning. Det kan bety at Senterpartiet blir stående alene. I så fall trenger partiet 43 representanter for å spille en rolle. Til sammenligning har Sp i dag ti representanter.
Høyres ledelse husker altfor godt erfaringene fra stortingsvalget i 1993, året før forrige folkeavstemning om EU. Senterpartiet mobiliserte voldsomt og ble nest største parti på Stortinget med 32 representanter.
Skifte av partiledelse i Høyre betyr ikke noe linjeskifte i forhold til EU-strategien under Jan Petersen. Påtroppende leder Erna Solberg har lovet «mer fres fremover», i form av skolering og debatt om EU, men snakker ikke om EU som stor valgkampsak slik Europabevegelsen og Heidi Larssen gjør.
Larssen mener EU-saken må bli en del av kommende stortingsvalgkamp, der EU er en av mange viktige saker. Lederen av Oslo Høyre deler heller ikke den sentrale Høyre-ledelsens frykt for Senterpartiet. Senterpartiet kan nok bli større, men Larssen tviler sterkt på at partiet kan bli like stort som i 1993. Spørsmålet er også i hvilken grad Høyre og for eksempel Arbeiderpartiet kan styre hva som bli valgkampens store temaer.
Foran valgkampen i 1993 forsøkte Gro Harlem Brundtland samme taktikk som dagens Høyre-ledelse. Hun ville ha EU-saken unna valgkampen, under henvisning til folkeavstemningen året etter. Det gikk heller dårlig. Men til forskjell fra situasjonen den gang, ligger det ikke en folkeavstemning og venter rundt hjørnet nå.
Som valgforsker Bernt Aardal påpeker, ja-siden er preget av de små skritts vei. Politikerne venter på at folket skal presse frem medlemskapssaken. At integreringen i EU skal tvinger frem mer positive holdninger her hjemme.
Denne forsiktigheten henger sammen med at mye står på spill. Det verste som kan skje for ja-siden er et tredje nei.
