Den politiske debatten er tragisk om dagen. Høyrepartiene presser regjeringen fra venstre. De er like redd for fagbevegelsen som statsministeren, og legger seg kloss opp til regjeringens overforbruk i neste års budsjett. Hvordan skal vi få en god politikk for landet hvis den eneste reelle opposisjonen statsminister Jens Stoltenberg møter, er fra venstresiden? Og hvordan skal vi ha håp om en ny politikk etter neste stortingsvalg hvis Høyre og Fremskrittspartiets strategi er å kline seg inn til Arbeiderpartiet?
I dag vedtar Stortinget rammene for neste års statsbudsjett. Regjeringen foreslår å bruke 45 milliarder kroner mer enn det en streng tolkning av handlingsregelen tilsier. Fremskrittspartiets leder Siv Jensen vil ironisere over at regjeringen fører en mer ekspansiv politikk enn det selv Frp foreslår. Frp jukser riktignok med tallene og bruker kreativ budsjettering for å holde veisatsingen utenom budsjettet. Men Jensen har likevel rett i at noe er galt med den økonomiske pengebruken når den nærmer seg Frps grenser.
Høyres posisjon er likevel mest uforståelig. Høyres leder Erna Solberg er mest kritisk til regjeringens ekspansive pengebruk. Men det kan ikke akkurat kalles en annen politikk når forskjellen er ynkelige 2,3 milliarder kroner til Høyres eget forslag. Høyre har rett i at det spiller en rolle hvordan pengene brukes, men det er ikke et argument for å glemme rammene. Høyre har alltid vært det fremste talspartiet for moderasjon i offentlig pengebruk. Det er det ikke lenger.
I spørsmålet om sykelønn har Høyre tatt et prisverdig om enn ikke så viktig initiativ om samarbeid med Arbeiderpartiet. Men selv ikke Høyre våger å si det alle vet, nemlig at de som går på jobb, bør ha litt mer igjen i lønningsposen enn dem som blir hjemme. At Frp ikke finner det opportunt å legge seg ut med andre enn minoritetsgrupper, er ikke noe nytt.
Avgift på biodiesel har blitt redusert til ren symbolpolitikk. Biodiesel har en haug med negative konsekvenser, uklare klimavirkninger og er i beste fall et ekstremt dyrt klimatiltak. Likevel allierer Høyre og Frp seg med SV og Senterpartiet mot Stoltenberg. De velger å gjøre livet vanskelig for statsministeren fremfor en god politikk. De velger symboler fremfor økonomisk bærekraft.
Slik Høyre og Frp har posisjonert seg de første to månedene av denne stortingsperioden, kan vi ikke annet enn å grue oss til fortsettelsen. Opposisjonen er definitivt på feil sted.
