Forrige uke talte Barack Obama ved det amerikanske militær-akademiet på West Point og fortalte at han vil sende 30.000 nye soldater til Afghanistan. To dager senere - forteller amerikanske medier - satte han seg ned sammen med sine to taleskrivere Ben Rhodes og Jon Favreau for å forberede første utkast til Nobelforedraget han holder i Oslo rådhus i dag.
De har hatt en sjelden tøff oppgave, for det er mye presidenten skal pakke inn i halvtimen en Nobeltale skal vare.
For det første skal han overbevise verden og et skeptisk hjemmepublikum om at han faktisk fortjener prisen. Amerikanske kommentatorer har stått i kø for å fortelle at prisen ikke er gitt av «verden», ikke engang «Norge», men av fem norske forhenværende, venstrevridde og ikke spesielt vellykkede politikere. For første gang på 90 år har den norske komiteen gitt prisen til en sittende amerikansk president, og mistanken er stor om at Obama først og fremst får den fordi han ikke er George W. Bush.
Det enkleste han kunne gjøre er å si at han ikke fortjener prisen, noe han gjorde da tildelingen ble offentliggjort i oktober. Men ettersom han har valgt å komme til Oslo, må han jo mene at Jagland & co. har gjort et brukbart valg. Ved siden av mange ydmyke fraser er den enkleste veien ut av dette å si at han tar imot prisen «på vegne» av mange og gode hjelpere. Danielle Pletka i den konservative tankesmien American Enterprise Institute foreslår at han tar imot prisen på vegne av «kvinner og menn i det amerikanske militæret, som har gjort mer enn noen annen militærstyrke for å sikre verdensfreden». Akkurat dette rådet følger neppe Obama. Tross alt.
Men han må levere et solid stykke «newspeek» i George Orwells ånd: «Krig = fred». Han er den første president fra det Demokratiske partiet på over 40 år som foretar en betydelig militær opptrapping i fremmed land, eller som den amerikanske rockegruppen «Fugs» sang på 1970-tallet: «Kill! Kill! Kill for peace - in the Near and the Middle and the very Far East».
For det andre bør han komme med en nyhet. Ettersom prisen mest blir oppfattet som et incentiv til å gjøre gode ting, snarere enn en belønning for oppnådde resultater, bør han fortelle om konkrete planer.
Det mest sannsynlige er den mulige nyheten at amerikanske og russiske forhandlere har klart å bli enige om en ny versjon av atomnedrustningsavtalen Start fra 1991, som utløp for noen dager siden.
Dette er ikke umulig. Hovedpunktene i en ny avtale kom på plass allerede i sommer og det har vært spekulasjoner om at de siste dagers endringer i Obamas program har å gjøre med hektisk kontakt med Moskva. Andre er skeptiske og tror ikke russerne vil la Obama ta denne gevinsten på egenhånd. Men det ville ta seg godt ut.
For det tredje bør han si det han har å si på en elegant og overbevisende måte.
Akkurat dette kan kanskje være det enkleste, for ingen har bestridt Obamas oratoriske evner. Taleskriveteamet hans skal ifølge medierapporter ha drevet finstudier av de tre «store» Nobeltalene i Oslo: Martin Luther King i 1964, Elie Wiesel i 1986 og Nelson Mandela i 1993.
- Jeg nekter å godta den kyniske oppfatningen at nasjon etter nasjon må gå i spiraltrappen ned til atombombeødeleggelsens helvete, sa King i 1964.
Noe slikt. Eneste innvending er at alt for høystemt og ullen amerikansk politisk retorikk slår dårlig an andre steder i verden, mens alt for konkrete løfter kan bli en byrde hvis han ikke klarer å innfri.
- All fired up? Ready to go! ropte Obama under valgkampen ifjor.
Slikt kan han ikke si nå. Han er på vei, men har ikke kommet frem ennå. Det er problemet.
Les også: På innsiden: Kvoter til Obama
