København hadde pyntet seg med navnet «Hopenhagen» til klimatoppmøtet som ble avsluttet på overtid lørdag ettermiddag. Da resultatet av to uker med forhandlinger ble klart, ble navnet vridd til «Floppenhagen» og «Brokenhagen». Men det var nettopp håp møtet leverte.
Forskjellen mellom møtet i København i år og møtet i Kyoto i 1997 er stor. I Kyoto ble det enighet om en juridisk bindende avtale som påla i-land utslippskutt. Problemet oppsto etterpå da USA sa nei til å ratifisere avtalen. Den store svakheten ved Kyotoavtalen er at USA ikke ble med og at den ikke påla utslippsbegrensninger på de store u-landene der utslippene vokser raskest.
Mens møtet i Kyoto ble kalt en suksess, men viste seg langt på vei å ha skapt en fiasko, kalles møtet i København en skuffelse, men kan ha lagt grunnlaget suksess.
Enigheten i København minner om en slags intensjonsavtale om å redde verden. Det ble enighet om et mål om at temperaturøkningen på kloden skal holdes under to grader. Men det ble ikke enighet om tiltak som vil sikre at det målet nås.
Det viktigste som skjedde på møtet, er at enigheten peker i retning av en avtale der både USA og de store u-landene bidrar for å bremse klimaendringene. Det er helt nødvendig at både USA, Kina, India og Brasil gjør sitt hvis målet skal nås.
Samtidig kan enigheten i København bli viktig for USAs president Barack Obama når han neste år skal forsøke å få en ny klimalov igjennom Kongressen. Mye av motstanden mot klimaloven begrunnes med at vekst i kinesiske utslipp bare vil spise opp gevinsten av utslippskutt i USA. Det argumentet svekkes av enigheten i København. Den betyr at også de store u-landenes klimaplaner blir en del av et internasjonalt rammeverk.
Noe av det mest skuffende i København er at det ikke ble enighet om et klart mål eller en timeplan for arbeidet fremover. Enigheten inneholder ingen mål om en juridisk bindende avtale. Det setter heller ingen frist for å få til en slik avtale i løpet av 2010 og senest på klimamøtet i Mexico i november/desember.
Møtet i København ble et nytt, lite skritt i riktig retning i det internasjonale klimaarbeidet, derfor gir det håp. Men det trengs mer enn små skritt hvis målet om å unngå farlige klimaendringer skal nås.
