Rådgivere, advokater og revisorer som jobber med skatteplanlegging får sitt pass påskrevet av Økokrims førstestatsadvokat Morten Eriksen: De jobber i en internasjonal fiksjonsindustri, som misbruker skatteavtaler, misbruker rettsregler og manipulerer prisene i interne selskapstransaksjoner - alt med det formål å unndra penger fra beskatning. Og i skatteplanleggingens kjølvann følger all slags rusk og snusk, kriminelle som bruker skatteparadisene til å skjule transaksjoner eller formuer som ikke tåler dagens lys. Taperne er oss alle, men spesielt u-landene, hevder Eriksen.
Det er dessverre ikke en helt objektiv beskrivelse av virkeligheten. Det er riktig at skatteparadiser har gitt og fortsatt gir kriminelle mulighet til å skjule seg. Men dette er blitt stadig vanskeligere. Skatteparadisene figurerer for eksempel ikke spesielt høyt oppe på amerikanske myndigheters lister over hvor svarte penger tar veien.
Det er heller ikke riktig at de utløser en skattekonkurranse som gjør det umulig for andre land å opprettholde et anstendig velferdsnivå til sine borgere. Frykten for at land med nullskatt på overskudd skulle utløse en internasjonal race-to-the-bottom skattekonkurranse har vist seg å være ubegrunnet.
Å skyve u-landene foran seg i kampen mot «den internasjonale fiksjonsindustrien» er bare delvis vellykket. Korrupsjon og manglende beskyttelse av privat eiendomsrett er et vel så stort problem som kapitalflukt til skatteparadiser. Manglende finansiell infrastruktur er årsaken til at statlige Norfund kanaliserer mesteparten av sine investeringer i u-land gjennom offshore finanssentre som Mauritius. Det hadde naturligvis vært å foretrekke om en slapp å gå via tredjeland, men det viktigste er jo at noen investerer der ingen andre ønsker å investere. Den sittende regjeringens dekret om at Norfund skal ut av skatteparadisene koste hva det koste vil, er ikke nødvendigvis det beste for de landene selskapet skal bidra til utvikling i.
Det bør være helt legitimt både for privatpersoner og bedrifter på lovlig vis å innrette seg slik at en betaler minst mulig skatt. At det er en gråsone mellom skatteplanlegging og regulær skatteunndragelse er åpenbart. Å røre alle skatteadvokater, -revisorer og -rådgivere sammen i en eneste kriminell suppe slik Eriksen gjør, blir likevel altfor drøyt.
