Kinas økonomi har vokst med 7,7 prosent i kriseåret 2009, viser foreløpige tall fra landets statistikkbyrå. Allerede neste år kan landet passere Japan som verdens nest største økonomi etter USA.
Det er mange grunner til å glede seg over det kinesiske vekstmirakelet. Uten bidraget fra den kraftige kinesiske vekstmotoren, ville det garantert vært en mer mistrøstig julefeiring rundt forbi, ikke minst i råvareeksporterende land som Norge.
Takket være en kraftig økning i det kinesiske oljeforbruket de siste månedene, har oljeprisen holdt seg oppe, til tross for stadig dårligere Opec-disiplin og svak etterspørsel fra amerikanske forbrukere. Kina har holdt hjulene i verdensøkonomien igang mens mange av de industrialiserte landene har ligget nede, utslått av finanskrise.
Dessverre dukker det opp flere og flere tegn på at veksten ikke vil være bærekraftig på lengre sikt. Inflasjonen tiltar, og vil antagelig ende over myndighetenes prognose på tre prosent i 2010. Boligprisene går rett i taket, drevet opp av en voldsom kredittvekst. Ifølge nyhetsbyrået Reuters har kinesiske banker lånt ut dobbelt så mye i år som de gjorde ifjor. Den kinesiske økonomien har snart alle klassiske kjennetegn på overoppheting.
Det er derfor vanskelig å forstå at Beijing nekter å slippe løs fortøyningene som surrer den kinesiske valutaen - renminbien - fast til en stadig svakere dollar. På grunn av dollarens fall har den kinesiske valutaen også falt betydelig i kurs i forhold til mange av landets handelspartnere. Derfor er det ikke lenger bare USA og EU som trykker på for en kinesisk revaluering, men også land som Russland og Brasil.
Statsminister Wen Jiabao vil imidlertid ha seg frabedt utenlandske ønsker om en oppskriving av landets valuta. Den sanne hensikten bak slike ønsker er å hindre Kinas utvikling, slo Jiabao fast denne uken.
Tvert imot burde en sterkere valuta også være i Kinas interesse. Ikke bare ville det være den mest effektive måten å hindre en overoppheting av økonomien på, det ville også være et første skritt på å bygge ned de store globale ubalansene som ledet opp til den siste krisen.
En sterkere renminbi vil gradvis tvinge frem en omlegging av den kinesiske vekstmodellen, som fører til at landet akkumulerer store mengder valuta som det ikke trenger. Kinesiske varer vil bli dyrere og dermed mindre attraktive på verdensmarkedet. Til gjengjeld vil importerte varer bli billigere og gjøre det lettere for myndighetene å stimulere innenlandsk forbruk.
Alternativet er at verden må sette sin lit til at de stadig mer forgjeldede amerikanske forbrukerne skal fortsette å leve over evne. Sjansene for at det ender godt, er ikke store.
