I forrige uke ble EUs datalagringsdirektiv sendt ut på norsk høring. Hvis direktivet blir norsk lov, vil trafikkdata for telefoner, eposter og sms-er bli lagret mellom seks og 24 måneder.

Tilhengerne mener en slik lov er viktig for å bekjempe grov kriminalitet . Motstanderne frykter overvåkning. Regjeringen er splittet. Ap er for, juniorpartnerne mot - sammen med Kristelig folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet.

Høyre avgjør, og debatten går inn i den ideologiske hjerteroten.

Senest på lørdag sa årsmøtet i Oslo Høyre nei. Partileder Erna Solbergs partilag i Bergen har gjort det samme. Høyreveteran og datatilsynsdirektør Georg Apenes snakker om Stasi-metoder og «totalitært svermeri» i kor med partiets unge og fremadstormende, Thorbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup. For et liberalt parti er det viktig å sette demarkasjonslinjer for statlig makt i det godes hensikt. Per-Kristian Foss og sannsynligvis partileder Solberg er mer forbeholdne og lydhøre for politiets argumenter: Trafikkdata var vesentlig for å få dom i de to groveste narkotikasakene i norsk historie og Nokas-ranet, skriver assisterende politidirektør Vidar Refvik. Disse dataene vil ikke bli samlet i noe felles arkiv. Det er et spørsmål om å lage regler for når de kan hentes frem (kun i meget grove straffesaker) - og for øvrig er det ikke sms-ene og mailene som lagres, bare hvem de ble sendt til.

Det er, med andre ord, for én gangs skyld en politisk debatt med prinsipiell dybde - og hvor konsekvensene kan bli betydelige. Den eneste feilen er at den kommer fire år for sent.

EUs justisministre banket gjennom direktivet som EU-lov etter en intens debatt i februar 2006 - som en direkte følge av terrorangrepene mot Madrid og London. Irland og Slovakia stemte mot.

Ettersom det kreves enstemmighet for å innføre EU-lov på justissektoren bragte disse to landene saken inn for EF-domstolen, som høsten 2008 avgjorde at direktivet var å regne som del av lovgivningen rundt det indre markedet, og det var dermed helt greit at det var innført med flertallsvedtak. Dermed ble det også EØS-relevant.

Debatten er ikke helt død. Da påtroppende svenske EU-kommissær Cecilia Malmström ble utspurt i Europaparlamentet i forrige uke, sa hun at hun ville «se på» direktivet. Sverige har ennå ikke implementert, i hovedsak på grunn av krangel mellom staten og teleselskapene om hvem som skal betale for lagringen.

Det regnes likevel som svært lite politisk sannsynlig at EU-loven vil bli endret.

Den store europeiske debatten om overvåkning og borgerrettigheter går for tiden på et annet EU-avsnitt, nemlig om «Stockholmsprosessen». Dette er en femårsplan for koordinering av justispolitikken i Europa, som ble lagt frem av det svenske formannskapet ifjor høst. Brussel vil få mer makt over innvandrings- og asylpolitikk. Nye EU-byråer skal koordinere overvåkning og etterretning.

Menneskerettsorganisasjonene er - igjen - dypt bekymret og debatten intens.

Går det slik det bruker, kommer norske politikere til å kaste seg ut i denne debatten cirka 2014, når europeerne forlengst har bestemt seg for hvordan norsk lov skal bli.

Før den tid vil vi, etter alle solemerker, ha innført datalagringsdirektivet. Når det kommer til stykket, vil Erna Solberg lese mytteriparagrafen og sørge for at Høyre pluss Ap sikrer flertall.

Nettopp fordi det har vært betydelig intern opposisjon i EU mot direktivet, kan Kommisjonen neppe sitte rolig å se på at Norge skaffer seg et særregime. EØS-avtalen kan bli satt i spill.

Og dét vil jo ikke Høyre, av en eller annen pussig grunn.

Gjør partiet det likevel, går vi mot svært interessante tider.