Så sent som i 2004 trodde det Internasjonale energibyrået IEA at verdens oljebrønner uten problemer kunne spytte ut over 120 millioner fat olje per dag i 2030.

Optimismen har fått seg en knekk. Selv etter fire-fem elleville år med investeringsrekord i internasjonal oljeindustri, er den daglige produksjonen knapt økt fra et nivå på rundt 85 millioner fat. Flere sentrale oljeområder, som Nordsjøen og Mexico, viser faretruende svak formutvikling. I IEAs siste rapport er anslaget på den globale oljeproduksjonen i 2030 jekket ned til 105 millioner fat.

Det store problemet med de lavere oljeprognosene er at energiprisene kan bli svært høye, og at behovet for andre energikilder er enda mer prekært.

Flere oljeeksperter mener IEAs imidlertid anslag er altfor optimistiske fortsatt. Total-sjef Thierry Desmarest uttalte på World Economic Forum i Davos nylig at det vil bli svært vanskelig å øke verdens oljeproduksjon over 95 millioner fat per dag, selv om han møtte motstand fra saudiarabiske oljetopper. Den anerkjente norske oljebransjeanalytikeren Ole Slorer i Morgan Stanley i New York sa på Sandefjord-konferansen at verden ville ha store problemer med å nå et nivå på 90 millioner fat per dag.

Hvorfor er usikkerheten om verdens oljemuskler så stor? Her er fire mulige årsaker:

* Manglende påfyll: Ryggraden i verdens oljeforsyning er et fåtall aldrende gigantfelter, som Ghawar-feltet i Saudi-Arabia. Det er funnet svært få slike gigantfelter siden sekstitallet, forbedrede leteteknologier til tross.

* Svak form: Formutviklingen i disse gamle feltene er gjennomgående svak, med et naturlig produksjonsfall på rundt 9 prosent årlig, ifølge IEA. Selv med 360 milliarder dollar i investeringer frem mot 2030, kan produksjonsfallet i gamle feltet bare begrenses til drøyt seks prosent.

* Dyre tilskudd: De nye oljeforekomstene som er funnet, er gjerne svært dyre å utvinne, og oljeselskaper som har opplevd store oljeprissvingninger er forsiktige med å investere tungt i for eksempel oljesandprosjekter.

* Politiske begrensninger: 80 prosent av verdens oljeforekomster er kontrollert av et fåtall statlige oljeselskaper, gjerne innenfor Opec-kartellet. Disse landene har i begrenset grad villet slippe til vestlig oljeindustri. Konflikt og uro har også holdt nede produksjonen fra flere oljerike land som Irak og Nigeria.

Det hjelper ikke på usikkerheten at oljestatistikken er svært usikker. Flere land vokter data om sine felter og sin produksjon som rene statshemmeligheter. For flere Opec-land står nasjonens makt på spill. Saudi-Arabia liker for eksempel å gi inntrykk av at landet kan pumpe i det uendelige.

Den smått religiøse «peak oil»-bevegelsen har derimot i flere år ment at oljetoppen snart er nådd. Den amerikanske bransjeveteranen Matthew Simmons ga ytterligere kredibilitet til teorien da han i 2005 betvilte Saudi-Arabias oljekapasitet i boken «Twilight in the Desert». Mange oljeeksperter stoler derfor mer på at nabolandet Irak skal levere den største produksjonsøkningen i årene fremover. Internasjonale oljeselskaper har da også i løpet av fjoråret forpliktet seg til å heve Iraks produksjon fra drøyt to til over ti millioner fat per dag. Flere, som Slorer, betviler at det er mulig.

Toppsjef Andrew Gould i oljeservicegiganten Schlumberger, tror ikke geologiske begrensninger er det største problemet. Han er mer bekymret for mangelen på investeringer:

- Lavere oljepriser har ledet til lavere investeringer, sa han da han stilte opp foran studenter på Universitetet i Oslo igår.

- Det kan lede til utilstrekkelig tilbud og energipriser som dem vi så i første halvdel av 2008.

Les også: IEA-varsler: - Situasjonen er virkelig ille

Peak Oil-krangelen i gang igjen

- Nøkkelen til fremtidens oljepris

- Peak Oil er en myte