Morningstars analysesjef John Rekenthaler sier i gårsdagens utgave av DN at han har inntrykk av at nordmenn er glade i høyrisikofond, men anbefaler heller å lete etter billige og kjedelige fond.
Det skal sies at det amerikanske analyseselskapet, som rangerer verdipapirfond, ser ut til å ha en litt spesiell måte å regne kostnader på. På selskapets liste over billige fond figurerer blant annet Skagen Global og Skagen Vekst, som begge kan skilte med relativt god avkastning over siste fem år. Tilsynelatende er de også svært billige, med et forvaltningshonorar på én prosent. Men det er før suksesshonorarer er regnet inn.
Dersom fondene slår den indeksen de sammenligner seg med, påløper det også større kostnader. Disse fondene er altså ikke så billige som en kan få inntrykk av. Dermed virker ikke koblingen mellom billig og bra så innlysende, ihvertfall ikke i det norske fondsmarkedet.
Likevel er Rekenthalers argumentasjonsrekke tankevekkende. Billig fond er bra, mener han, fordi de unngår unødvendig risiko sammenlignet med dyrere konkurrenter. Rekenthalers observasjon er at fond med høye kostnader investerer i sære ting nettopp for å forsvare de høye kostnadene.
«Er det en lærepenge vi har fått gjennom de siste 20 årene, er det at vi aldri skal anbefale fond med høye kostnader», sier han.
Finanskrisen handlet nettopp om sinnrike finansprodukter som var så kompliserte at svært få var i stand til å forstå hva det egentlig var de inneholdt.
Når en ser på hvilke finansinstitusjoner internasjonalt som ble rammet hardest av finanskrisen, var kanskje det mest slående overrepresentasjonen av bransjens mest sofistikerte og avanserte, som investeringsbanken Lehman Brothers og forsikringsgiganten AIG. Disse bedriftene var stappfulle av eksperter på avansert risikostyring, men det hjalp sørgelig lite.
Et råd om å velge de billigste fondene vil dessuten fort føre sparere over i kategorien passivt forvaltede fond, selv om det ifølge Rekenthaler ikke er noe poeng i seg selv. Passive fond eller indeksfond er fond som tar sikte på å gi kundene avkastningen i et bestemt marked, mens aktive fond forsøker å levere bedre avkastning enn markedet. Som mange akademikere i debatten om forvaltningen av Oljefondet har minnet oss på, finnes det mye forskning på dette området. Konklusjonen er at kostbar aktiv forvaltning stort sett er penger ut av vinduet.
Det er nesten umulig å vite sikkert om gode resultater innen såpass korte perioder som fem eller ti år skyldes dyktighet eller flaks. Er det flaks, vil jo resultatene før eller siden komme tilbake med store minustegn foran. Er det dyktighet, er det en usedvanlig uselvisk forvalter som ikke tar seg betalt for sin evne til å generere overlegen avkastning.
Når en så profesjonell organisasjon som Norges Bank bare med et nødskrik har greid å skape meravkastning ved aktiv forvaltning, sier det seg selv at de fleste av oss vil ha store problemer med å navigere i dette farvannet med stor suksess.
Betaler norske fondskunder for mye for forvaltningen? Fondssparing er ihvertfall dobbelt så dyrt i Norge som i USA.
For fondskundene blir dilemmaet at det er umulig å vite hva en betaler for før i ettertid. Det tilsier at en bør være forsiktig med forvaltere som beregner seg høye, faste gebyrer. Å gå etter lav pris er antagelig en bedre idé i valg av fond enn det er i pølsedisken.
Les også: «Aldri mer dyre fond»
