Veteranene har rykket ut for å støtte Kristelig Folkepartis nestleder Inger Lise Hansen. Ekspartilederne Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland støtter henne, selv om de ikke er enig med henne i alt. Begge er opptatt av takhøyde i partiet, akkurat som partileder Dagfinn Høybråten sier at han vil ha.
I dekningen av utspillene settes fjorårets historisk dårlige valgresultat for KrF opp mot det historisk gode resultatet KrF fikk i 1997 under Bondevik og Svarstad Haugland. Det drømmes om dengang de to gjorde KrF nesten til et helt ordentlig folkeparti.
Det blir glemt at den nedturen KrF nå opplever, begynte med nettopp Svarstad Haugland og Bondevik. Svarstad Haugland måtte gå av etter et elendig kommunevalg i 2003. I 2005 gjorde KrF sitt til da dårligste stortingsvalg noensinne. Høybråten var partileder. Men Bondevik må ta mye av ansvaret. Han var faktisk statsminister.
En forklaring på hvorfor det gikk galt for KrF etter 2001, kom allerede i boken «Grønn dame - rød klut» som tidligere Senterparti-leder Anne Enger ga ut etter at hun takket for seg i politikken samme år.
«Det vil ikke bli lett for KrF. Årene under bekvemmelighetsflagg kan snart være over for partiet,» skrev hun.
Ved valget i 2001 fikk KrF den sentrale vippeposisjonen i Stortinget og gikk i regjering med Høyre og Venstre. Engers spådom slo til. I Willoch-regjeringen på 1980-tallet, i Syse-regjeringen i 1990 og i sentrumsregjeringen på slutten av 1990-tallet sto KrF sammen med Sp. Men i Bondevik II-regjeringen måtte KrF ta støyten selv. Det ble tøft særlig da misnøyen med svak kommuneøkonomi boblet frem fra KrFs egne lokalpolitikere.
“I dag er det knapt noen som vet hva KrF vil. Bortsett fra at det har et eller annet med kristne verdier å gjøre.
Inger Lise Hansens ønske om fornyelse av partiets politikk har fått frem splittelsene i KrF.
Hansen og de verdiliberale står mot de kristenkonservative. Samtidig er noen av dem som støtter Hansens ønsker om en tøffere linje mot Israel, en mykere linje mot homofile og en mer liberal linje for alkohol, uenig med henne i at KrF bør være et klart borgerlig parti. Og slett ikke alle av dem er enig i at KrF bør si ja til EU.
Samtidig er det noen av de kristenkonservative i partiet som er mest enig med Hansen i at KrF skal være et klart borgerlig parti. Et uttrykk for det er Bergen KrF, som gikk i byrådssamarbeid med Fremskrittspartiet etter valget i 2007.
Det er altså mer enn én splittelse Høybråten må håndtere i KrF.
Hansens forslag om fornyelse er nye skritt i den retningen KrF alltid har gått, nemlig et tiår eller to bak resten av samfunnet. Striden handler om hvor lange skritt partiet skal ta.
KrF er allerede blitt mer liberalt i alkoholpolitikken. KrF har justert sitt syn på homofilt samliv ved å gi opp sin motstand mot partnerskapsloven. Partiet har også fått en mer nyansert Midtøsten-politikk. Det ble ikke minst synlig under Gaza-krigen for et drøyt år siden, da Frp-leder Siv Jensen stilte opp på støttedemonstrasjon for Israel, mens Dagfinn Høybråten holdt seg borte.
Finjustering i verdisaker er viktig for KrF internt og for partiets kjernevelgere. Det spørs hvor viktig det er for velgere som ligger i partiets randsone. De fleste som stemte KrF i 1997, ante sannsynligvis ikke at partiet har en bekjennelsesparagraf for sine tillitsvalgte. Men de visste noe om hva partiet ville gjøre i familiepolitikken.
I dag er det knapt noen som vet hva KrF vil. Bortsett fra at det har et eller annet med kristne verdier å gjøre. Det er der Dagfinn Høybråtens store svakhet ligger.
Det var ikke Høybråten som startet nedturen for KrF. Det ser ikke ut til at det blir han som stanser den heller.
Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv.
