Norge har et av verdens mest ambisiøse klimamål. Utslippene skal i 2020 være 30 prosent lavere enn de var i 1990, ifølge klimaforliket, som alle partiene på Stortinget står bak unntatt Fremskrittspartiet. Samtidig skal to tredjedeler av utslippskuttene - mellom 15 og 17 millioner tonn CO2 - tas på hjemmebane.
I dag legges Klimakur frem. Arbeidet er ledet av Klima- og forurensnings-
direktoratet (tidligere SFT), som har med seg Norges vassdrags- og energidirektorat, Statens vegvesen, Statistisk sentralbyrå og Oljedirektoratet. Sammen har disse fagetatene utredet hvordan norske utslipp kan kuttes og hva ulike utslippskutt vil koste. Rapporten vil legge premissene for klimadebatten fremover.
Allerede i juni ifjor mottok regjeringen en utredning som mest av alt fremstår som en antikur. Utredningen «Globale miljøutfordringer - norsk politikk» er bestilt av Finansdepartementet. Arbeidet ble ledet av administrerende direktør Øystein Olsen i Statistisk sentralbyrå. Høringsrunden viser at den ikke er blitt godt mottatt.
Norsk Industri kaller utredningen «en virkelighetsfjern teoretisk øvelse» (pdf) og viser til at både utvalget og sekretariatet «er fullstendig dominert av sosialøkonomer». Miljøverndepartementet mener drøftingen av klimapolitikken er gjort «på et snevert, fagøkonomisk grunnlag» (pdf).
KS kritiserer utredningen for «økonomisk modelltenkning KS finner lite konstruktiv» (pdf) . WWF kaller utredningen «en samfunnsøkonomisk fallitterklæring» (pdf).
Opphisselsen skyldes blant annet at utvalget i det hele tatt drøfter om Norge bør ha et mål om innenlandske kutt. Utvalget konstaterer at et slikt mål ikke er kostnadseffektivt. Det er mulig å få større utslippskutt for pengene hvis kuttingen styres ut fra hvor det er billigst og ikke ut fra om det er utenfor eller innenfor Norges grenser.
Hvis Norge skal ha et innenlandsk mål, advarer økonomene mot å sette klimamål for hver enkelt sektor, som samferdsel, industri og landbruk:
I stedet anbefaler utvalget at det anslås hvor høye avgifter som trengs for at utslippene totalt sett skal gå ned med 15 til 17 millioner tonn, og at det ut fra det fastsettes en lik avgift for alle sektorer.
Utredningen og reaksjonene på den illustrerer at økonomene har fått et problem i norsk klimadebatt. En global pris på CO2 vil være den beste måten å få ned utslippene, men i debatten om å kutte ute eller hjemme har tilhengere av kostnadseffektivitet et problem: En global karbonpris er ikke akkurat i sikte. Ingen vet heller hvordan det internasjonale markedet for klimahandel vil utvikle seg. Norge må fortsatt bidra til å utvikle klimamarkedet, men det er langt frem.
Utvalget anbefaler at et nasjonalt mål oppfylles med lik avgift for alle sektorer. Ut fra økonomisk teori er det smart, og det er hva økonomene alltid har anbefalt. Politisk er det dødfødt. Det holder at én hjørnesteinsbedrift truer med utflytting.
Økonomene risikerer dessverre å ende som en litt virkelighetsfjern gruppe på siden av klimadebatten. Det er trist fordi det gir spillerom for mye annet rart - og dyrt. Ting som ser flotte ut, som vindmølleparker, men med en klimaeffekt som er mer enn tvilsom.
Økonomene gjør det enkelt for seg når de nøyer seg med å snakke om sine ideelle løsninger. De må snakke mer om hva som nest best også. Analysene i Klimakur kan være et utgangspunkt for det.
Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv
