A smart model is a good model.
Supermodell Tyra Banks
Etter denne stortingsvåren fremstår norske politikere omtrent som nordmenn den første varme dagen på stranden: Bleke og helt uten skille.
Skillelinjene mellom de rødgrønne partiene og opposisjonen er ofte lite tydelige. Et eksempel fra Stortingets spontanspørretime denne våren illustrerer det. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen var tilstede, og dermed burde det ligge til rette for å få frem skillelinjene i norsk skolepolitikk. Her er et kort resymé av debatten:
“Heldigvis har vi korporativismedebatten her i Dagens Næringsliv.
Halvorsen sa: «Vi trenger enda kraftigere grep.»
Det fikk Elisabeth Aspaker fra Høyre til å si at: «Jeg etterlyser langt tøffere grep fra statsråden.»
Fremskrittspartiets Bente Thoresen var raus nok til å innrømme at «Det ser ut til at ministeren har tatt noen grep her.»
Kristelig Folkepartis Dagrun Eriksen mente på sin side at «Det handler om å gjøre noen strukturelle grep i skolen.»
Det er altså en tverrpolitisk begeistring for grep i skolen. Tiden får vise hva det skal bety. Kanskje betyr det ettgreps blandebatteri på alle skoletoalettene. Kanskje betyr det mer tregreps gitarspill i musikktimen. Men forhåpentligvis ikke flere overgrep i friminuttet.
Fremdeles handler dessuten kritikken fra opposisjonen i stor grad om at regjeringen bryter løfter fra Soria Moria og gjennomfører for lite rødgrønn politikk, ikke for mye eller at den burde gjort noe helt annet. Hovedsaken for opposisjonen er ikke at det går i feil retning, men at det ikke går fortere.
Heldigvis har vi korporativismedebatten her i Dagens Næringsliv.
Korporativisme er et ord som man enten vanligvis kan uttale, men mister evnen til å si etter et glass vin, eller et ord man ikke klarer å uttale uten å ha drukket først. Enda færre vet nøyaktig hva det betyr. Men utgangspunktet var en kronikk av økonomiprofessor Victor Norman om at organisasjonene i arbeidslivet har fått for mye makt og at politikerne må ta makten tilbake.
Enklere blir det når korporativismedebatten gjøres om til debatten om den nordiske - eventuelt norske - modellen. Det er få modeller som for tiden er så ettertraktet og omsvermet som akkurat denne. Alle vil ta grep om den nordiske modellen.
Det er lett å forstå. Det er en modell som er så lys og fager som en junikveld, den er like omsorgsfull som Moder Teresa, men med lengre ben. Og i tillegg til at modellen har lange, lekre ben, viser det seg, når modellen hvisker «skatten min» i øret på den jevne lønnsmottager, at den også har ganske lange fingre.
Innvendingen fra blant andre Victor Norman og Civitas Kristin Clemet er at den norske modellen begynner å bli utdatert. Mens modellen før var med på alt som var nytt og gøy, er den nå blitt mer satt. Og den sitter på fanget til LO-leder Roar Flåthen.
Dessuten - for å være helt ærlig - den norske modellen kan ikke akkurat kalles sylslank lenger. Den legger stadig på seg, særlig - for å formulere det på en pen måte - rundt offentlig sektor. Norman og Clemet beskylder den norske modellen for å ha blitt så lubben at den ikke lenger vil klare å klemme seg inn i ansvarlige økonomiske rammer. Budsjettene vil gå opp i sømmene.
Svaret fra utenriksminister Jonas Gahr Støre, LOs Stein Reegård og andre har vært at nettopp det tette forholdet til arbeidstagerorganisasjonene er en av den nordiske modellens mest sjarmerende sider. Ja, faktisk at dette tette forholdet er den nordiske modellen. Altså at den som personifiserer den lekre og smekre, ømme og varme, attraktive og omsvermede norske modellen er ingen ringere enn Fagforbundets Jan Davidsen.
Når det viser seg at den norske modellen er Jan Davidsen, blir skillelinjene i politikken tydeligere. Det kan trengs.
Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv.
