Det er befriende når politikere innrømmer at for å få til noe, må andre ting velges bort. Derfor fortjener justisminister Knut Storberget honnør for at han i juli gikk ut i Dagbladet og sa at politiet bør nedprioritere narkotika, utelivsvold, sexsalg og tigging. Innsatsen her bør heller vike plass for konsentrasjon om de store fiskene, mente Storberget, Utspillet kom i kjølvannet av at folk i Politiet, Økokrim, Oslo Børs og Skatteetaten hadde luftet sin frustrasjon over å ikke få etterforsket økonomisk kriminalitet.
Opposisjonspolitikere raste umiddelbart inn på banen og mente dette var en fallitterklæring fra justisministeren. «At politiet ikke skal prioritere narkotikaforbrytelser, bør bekymre alle som er opptatt av barns oppvekstmiljø,» sa Høyres Anders B Werp. Fremskrittspartiets Per Sandberg benyttet anledningen til å konstatere at Storberget med dette erkjenner at regjeringens politikk ikke virker. Også leder i Politiets fellesforbund, Arne Johannessen, rykket ut og mente det ikke var noen god idé å nedprioritere saker som rammer folks trygghet. I kjent stil ville han samtidig trappe opp kampen mot hvitsnippkriminalitet. Problemet er at Ole Brumm-metoden sjelden er realistisk. Det er dette Storberget har innsett.
Å etterforske økonomisk kriminalitet er ressurskrevende og komplisert, noe de mange henleggelsene av store alvorlige saker illustrerer. Opprettelse av økoteam i alle distrikter, og et tyvetall nye stillingshjemler til Økokrim sentralt de siste årene er åpenbart ikke nok, og blant politijuristene fikk Storberget full støtte. Det er ikke sikkert at Storbergets utvalg av nedprioriterte områder er de rette, men det er legitimt og viktig å åpne debatten om prioriteringer. På samme måte som helsedirektøren tidligere i sommer tok til orde for at samfunnet ikke kan betale for alle mulige former for livsforlengende behandling, innser justisministeren at vi av og til må velge mellom gode formål.
Denne type ærlighet en forutsetning for at vi skal tro på beslutningstagerne. Politiske prioriteringer må gjøres hver dag hele tiden uansett. Det tjener alle at beslutningstagere har klare, åpne tanker om dem, og at de formulerer dem høyt. Bare på den måten kan de vanskelige valgene bli diskutert av dem det angår.
Det finnes altfor mange Ja-til-alt-som-er-bra-politikere. Problemet er at det fort betyr Ja-til-ingenting.
