I dag åpner SV-leder Kristin Halvorsen Nasjonal Opplæringskonferanse i Trondheim. Hvis gårsdagens politiske oppvarmingsrunder er noe å holde seg til, kan vi vente en debatt i en skolepolitisk boble.
Kunnskapsministeren begynte gårsdagen i Civita-debatt med Høyres skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard. Hvis neste stortingsvalg gir et resultat i nærheten av dagens meningsmålinger, ligger han godt an til å ta over jobben hennes om tre års tid.
Det pussige var at det virket som om de hadde byttet jobb allerede. Det finnes et vanlig mønster for slike debatter: Ministeren forteller om alt det gilde og gode regjeringen gjør, opposisjonen svartmaler etter beste evne.
Igår var det omvendt. Ødegård snakket om Høyres skolepolitikk. Det samme gjorde Kristin Halvorsen. Statsrådens budskap så ut til å være at mye oppskrytte skoleresultater i Oslo (a) er ganske gjennomsnittlige for minoritetselever, (b) Høyre i Oslo fører en annen skolepolitikk enn Høyre på Stortinget, og (c) egentlig er det Oslos skoledirektør, den tidligere Ap-statssekretær Astrid Søgnen som leverer godsakene, ikke Ødegaard.
Byråden kontret med forskeruttalelser. Seansen leverte uansett en forklaring på Høyres fremgang på meningsmålingene. Partiet må jo være sprettglad over at regjeringen lar opposisjonen sette dagsordenen.
Senere på dagen leverte Høyres byrådspartner i Oslo, Fremskrittspartiet, et halvt dusin skolepolitiske «grep» (det ordet igjen) stort sett sydd over lesten ro, orden, disiplin og kunnskap - altså ikke veldig overraskende fra det holdet.
Det mest interessante var likevel det som ikke ble sagt, for eksempel følgende:
I vår la Europakommisjonen frem utkast til felles skolepolitiske mål for EU, blant annet med tallfestede mål for å redusere frafall og øke andel elever med høyere utdannelse innen 2020. Debatten går så busta fyker, blant annet om dette i det hele tatt er EUs anliggende. Kommisjonen insisterer og hevder at et samordnet løft må til hvis Europa skal forbli konkurransedyktig.
Igår hadde ikke Frp hørt om saken, mens kunnskapsministeren virket uinteressert. Dermed er sjansen betydelig for at Europas ledere diskuterer seg ferdig, gjør et vedtak - og så står de norske politikerne forvirret igjen på perrongen og starter om to-tre år nok en meningsløs debatt om å legge ned «veto» mot et eller annet direktiv. Så mye for den «aktive Europa-politikken».
Eller følgende:
Kristin Halvorsen anklaget, korrekt, Høyre for å ha skjøvet hele tanken om friskoler under teppet. Frp virker heller ikke spesielt interessert.
Dette skjer samtidig som den nye britiske regjeringen har satt i gang det mest storslåtte skolepolitiske eksperiment noe vestlig land har sett på mange tiår. Tusener av offentlige skoler skal få ekstrem frihet. Det blir full åpning for å etablere statlig finansierte friskoler. Flere universiteter, internasjonale skolekonsern, kirker og foreldregrupper ligger i startgropen for å gjennomføre det som er beskrevet som «den største skolepolitiske reform siden Victoria-tiden».
Fallhøyden er betydelig. Den britiske undervisningsministeren Michael Gove mangler i hvert fall ikke politisk mot. Men hverken Høyre eller Fremskrittspartiet snakker mye om saken etter Bondevik-regjeringens klomsete og halvhjertede reform i samme lei mellom 2001 og 2005. Hvilket jo er litt rart: Hvis man tror på konkurransens lutrende kraft på andre samfunnsfelt, hvorfor ikke i undervisningssektoren?
I stedet plager de Kristin Halvorsen med hennes skolepolitiske prioritering av epler og gulrøtter. Det er greit nok. Det er ikke politisk modig.
