Mange iakttagere har kommentert at vi i 2010 kunne se de første tegnene på en ny kald krig i Asia: Kinas militære opprustning og strategiske samarbeid med naboer, og USAs gjenopptatte satsning på asiatisk sikkerhet. Men er den andre kalde krig uunngåelig?
Kinas ønske om å bli enerådende i Asia kommer ikke til å avta. Likevel er det viktig å unngå at diplomatiet i verdensdelen blir militarisert.
Det var ikke veldig kaldt i Asia under den kalde krigen. Først under den kinesiske borgerkrigen, deretter i Korea, Indonesia, Malaysia, og Indokina - særlig Vietnam - raste ikke den kalde krigen som en ideologisk strid mellom konkurrerende supermakter. Det var snarere en seig og ofte grusom krig som kostet millioner av mennesker livet, og som ødela for økonomisk vekst og utvikling av demokrati.
Deng Xiaopings læresetning Kina forkler sin ambisjon og skjuler sine klør ignoreres i dagens Kina. Den dystre fortiden får andre asiatiske statsledere til å bekymre seg over dette. Kina viser nå sin imperialistiske side, fra landets vegring mot å fordømme Nord-Korea, til forskjellige krav om myndighet over japanske, vietnamesiske, malaysiske og filippinske øygrupper, samt den indiske provinsen Arunachal Pradesh. Dermed er det ingen overraskelse at oppdemmingspolitikk har blitt en stor del av den diplomatiske debatten i Asia.
Det trengs ikke en formell allianse som skal demme opp for Kina, slik det en gang trengtes en for å begrense Sovjetunionen. Ihvertfall ikke ennå. Oppdemmingspolitikken ble organisert mot et totalitært sovjetisk regime, som ikke bare var ideologisk aggressivt, men som også isolerte sine territorier fra resten av verden.
Dagens Kina er ikke i nærheten av dette. Utilslørt militær imperialisme, slik Sovjet praktiserte, har historisk sett ikke vært naturlig i Kina. Sun Tzu, den store kinesiske krigføringsteoretikeren, fokuserte på å svekke motparten psykisk, ikke i kamp. Helt til nylig har Kinas vei mot regionalt hegemoni gjenspeilet Suns ideer.
Viktigere er det at Kina gikk bort ifra økonomisk selvforsyning for tredve år siden. I dag er landets økonomiske bånd til resten av Asia sterke, og forhåpentligvis permanente. Kinas eksportmaskineri buker enorme mengder deler fra hele Asia. Medlemskap i Verdens handelsorganisasjon har bidratt til å binde Kina til avanserte panasiatiske produksjonsnettverk. Alle har dratt nytte av disse båndene.
I løpet av de tredve årene det har tatt Kina å bli den økonomiske kjempen vi kjenner i dag, har handelen innen Øst-Asia vokst enda raskere enn regionens handel med resten av verden. Japan eksporterer ikke lenger mest ferdige produkter til Europa og USA, men deler og komponenter til Kina. I retur importerer Japan nå ferdige varer fra Kina, som en gang i tiden kom fra Europa og USA.
Det er i Kinas beste interesse at disse økonomiske forholdene fortsetter. Nær halvparten av Kinas innbyggere lever tross alt i fattigdom. Kina har vært god nabo før, som i kriseårene 1997-1998, men dagens kinesiske politikere har ikke de samme ansvarlige holdningene.
Kinas enorme økning i militære utgifter er en annen kilde til bekymring i Asia. Landets forsvarsbudsjett er imidlertid bare på størrelse med Japans, og langt mindre enn de sammenlagte budsjettene til nabolandene Japan, India og Russland.
Kina er først og fremst en økonomisk og politisk utfordring, ikke militær. Det gjenstår å se om Kina kommer til å bruke sin økonomiske og militære kapasitet til å skape et asiatisk overherredømme, ved å stenge USA ute og hindre samarbeid mellom andre stater i regionen.
Før 2010 har de fleste asiatiske land foretrukket å ikke velge mellom Kina og USA. Kinas selvsikkerhet får nå mange av dem til å foretrekke et asiatisk samarbeid støttet av USA, heller enn å godta et ekskluderende system ledet av Kina.
I 2011 vil vi kanskje få se om dette vil få kinesiske ledere til å granske sin diplomatiske holdning, den som har gjort at landets eneste venner i Asia er de korrupte økonomiene Burma og Nord-Korea.
Yuriko Koike, tidligere forsvarsminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver i Japan, styreleder i Liberal Democratic Party.
LES HELE SERIEN "ORD FOR 2011" |
| En rekke av verdens fremste på sine områder - politikk, finans, økonomi og kultur - har skrevet kommentarer for Project Syndicate. |
| Tro i globaliseringens tid (Tony Blair) |
| Farlig finanspolitikk (Nouriel Roubini ) |
| Uunnværlig, men uønsket (Ian Buruma) |
| Ta etter Tyskland (Wolfgang Schäuble) |
| Kinas kalde krig (Yuriko Koike) |
| Making the Euro Whole (George Soros) |
| Dream House No More? (Daniel Gros) |
| China Going Forward (Yu Yongding) |
| Industrial Policy Comes Out of the Cold (Justin Yifu Lin) |
| New Policy Paradigms for a New World (Dominique Strauss-Kahn) |
| The Endgames in Iraq and Afghanistan (Richard N. Haass) |
| Copyright: Project Syndicate, 2010. |
