Boligskatten er en av de mest provoserende skattene i landet. Det er dessuten flere av dem. Beskatning av fordelen av å bo i egen bolig. Dokumentavgift. Formuesskatt. Lokal eiendomsskatt på bolig. Og for en ørliten del av boligmassen – gevinstbeskatning ved omsetning av bolig. Tilsammen gir disse skattene, den ene mer upopulær enn den andre, i overkant av åtte milliarder kroner i statskassen.
Den kommer likevel ikke i nærheten av hva rentefradraget koster staten. Skatteverdien av rentefradraget er på rundt 17 milliarder kroner, ifølge Skaugeutvalget. Det kan se dyrt ut for staten. Men det er enda dyrere. Skulle politikerne finne på å beskatte investeringer i bolig på linje med andre kapitalplasseringer, vil skatten øke med rundt 30 milliarder kroner. Blant annet fordi ligningsverdien av boliger settes til rundt en fjerdedel av markedsverdien.
Kravet om å eie egen bolig står sterkt i Norge, og boligskatt er et følsomt tema. Det er derfor store politiske partier som Høyre og Fremskrittspartiet har fjerning av boligskatten høyt på dagsorden, til tross for at et nesten enstemming økonomkorps anbefaler økt skatt på boliger og eiendommer. Vi hører stadig oftere hvordan de to partienes representanter legger trykket på fordelsbeskatningen av bolig, når de forteller at boligskatten skal bort. Forhåpentligvis er det en vei til økt eiendomsbeskatning av bolig, gjerne en kommunal sådan.
Det er mange argumenter mot å gi store skatterabatter til bolig. Det burde være noe for enhver smak og politisk avskygning. Høyre kunne legge vekt på behovet for private norske eiere. Økt boligskatt kunne finansiere lavere formuesskatt. SV kunne omfavne fordelingsvirkningene. Ni av ti av de ti prosentene med høyest inntekt eier sin egen bolig. En av ti av de ti prosentene som har lavest inntekt, eier sin egen bolig. I tillegg er ligningsverdien på dyre boliger lavere i forhold til markedsverdien enn for rimeligere boliger. Og selv om norske investorer legger pengene i selskaper på små skatteparadiser, har de gjerne bolig eller hytte i Norge.
Arbeiderpartiet kunne være opptatt av vekstevnen i norsk økonomi. Med høyere skatt på bolig og lavere skatt på produktive investeringer, kan avkastningen på investeringer i Norge økes og dermed også økonomiens vekstevne. Fremskrittspartiet kunne ta til seg den biten om at høyere skatt på immobile skatteobjekter som bolig og eiendom, kan gi rom for skattefritak for mobile næringer som shipping. Og KrF? Vel, er partiet egentlig opptatt av økonomi?
Skatten på fordelen ved å bo i egen bolig er den mest upopulære boligskatten. Men Skaugeutvalget understreker at det er en sammenheng mellom skatt på avkastning og fradrag for utgifter. Fordelsbeskatningen av bolig tilsvarer skatt på avkastningen av investeringer. For eksempel renteinntekter fra bankinnskudd. Skal renteutgifter kunne trekkes fra, må renteinntekter beskattes, lyder argumentet. Fordelsbeskatningen av bolig er skatt på en beregnet avkastning av boligformuen.
Finansdepartementet og dets våpendragere i Skaugeutvalget argumenter med at tar man bort fordelsbeskatningen av bolig, slik regjeringen muligens foreslår når den legger frem neste års budsjett, må også fradragsretten for renteutgifter fjernes. En internasjonal sammenligning viser at land som ikke har inntektsbeskatning på bolig, oftest har ingen eller begrenset fradragsrett for boliglånsrenter. Bare Nederland og Sveits i tillegg til Norge har full fradragsrett. I Australia, Canada, Tyskland, Japan, Korea, Mexico, New Zealand og Tyrkia er det ikke fradragsrett i det hele tatt. Rentefradraget er ingen selvfølge slik mange nordmenn later til å tro.
Resultatet er høyere boligforbruk i Norge enn i de fleste andre land. Boliginvesteringene utgjorde en tredjedel av de totale investeringene i Fastlands-Norge i perioden 1985-2001. Det er mer enn investeringene i industri og samferdsel tilsammen. Er det virkelig slik vi vil ha det?
