Når landets ordførere er opprørt, er skyteskiven finansministeren, enten vedkommende heter Per-Kristian Foss eller kanskje Kristin Halvorsen. Det er bare en gjerrig finansminister og byråkratenes tørre vurderinger av makroøkonomiske forhold som bremser veksten i kommunenes aktiviteter.
Det politiske systemets logikk innbærer nemlig at alle, det være seg stortingspolitikere, lokalpolitikere eller innbyggere (les: velgere) vil ha mer, mer, mer.
Tidligere statsråd, nåværende professor ved Norges Handelshøyskole, Victor D. Norman, holdt nylig foredrag for under Kommunalbankens årsmøte.
Der lanserte han sitt svar på hvordan vi skal få slutt på skyttergravskrigen mellom Finansdepartementet og resten av systemet: innfør friere lokal beskatningsrett.
Det vil både gi en bedre avveining mellom tjenestetilbud og betalingsvilje, og det vil øke interessen for lokaldemokratiet, mener Norman.
I dag finnes det ikke noen selvregulerende mekanismer. Ingen i det folkevalgte systemet sier stopp. Når brukerne ikke betaler eller bare betaler en brøkdel av kostnadene knyttet til kommunale tjenester, er etterspørselen bortimot uendelig: Alle vil ha bedre barnehager, skoler, omsorgstjenester og veier. Men også kommunepolitikere av alle politiske kulører. All logikk tilsier at de skal og bør ønske seg mer, særlig hvis de kan sende regningen videre til Stortinget.
Også på Stortinget ønsker de folkevalgte seg bedre kommunale tjenester. Selv om de i prinsippet skal heve blikket og tenke nasjonalt, så ønsker de normalt gjenvalg. Men renominasjonen skjer lokalt i et partiapparat der lokalpolitikerne har makten. Dermed blir stortingsrepresentantene agenter for kommunepolitikerne.
Det gjelder uansett parti. Bare se på Høyre i Akershus. Der ble Julie Christiansen, som av mange var regnet for å være «up and coming», vraket tidlig i nominasjonsprosessen. Hun er andre nestleder lokalt, men har sittet i utenrikskomiteen med få muligheter til å markere seg i hjemfylket. Oppegårdordfører Sylvi Graham skled derimot rett inn på sjetteplass.
– Vi ønsker fokus på de utfordringer som finnes i Follo og Akershus, er ifølge Østlendingen forklaringen på vrakingen av Christiansen fra et av Høyres lokallag.
Ifølge Norman gir disse mekanismene uhemmet vekst i kommunene. Det går på et vis så lenge arbeidsstyrken blir større. Kommunene har kunnet vokse fordi kvinners yrkesdeltagelse har økt – nå er den nesten like høy som for menn. Når demografien sier stopp, kan ikke kommunenes tjenestetilbud fortsette å vokse i det uendelige. Derfor er det nødvendig å få på plass selvregulerende mekanismer. Som ifølge Norman bør være friere fastsettelse av lokal skatt.
– Det gir innbyggerne muligheter til å velge seg bedre tjenester mot å betale høyere skatt, eller lavere skatt i bytte mot dårligere tjenester, sier han.
Og minst like viktig, den siste kronen som skal brukes, må være lokal. Det gir en riktig avveiing mellom bedre kommunale tjenester og hva det koster å frembringe dem.
Et slikt system kan godt ha solide overføringer i bunn. Det er den siste kronen innhentet og brukt som fungerer som bremsekloss.
Men mange sentrale politikere frykter økt lokal beskatningsrett skal føre til akselererende skatter. I så fall er det uttrykk for en solid dose formynderholdning, synes Norman. Det betyr jo at de mener at innbyggerne – eller velgerne – ønsker seg bedre tjenester enn sentrale politikere synes de skulle ha. Folk er villig til å betale mer enn hva sentrale politikere synes de skal betale.
Noen kommunestyrer har økt lokale skatter og avgifter. Ikke uten kostnader. Fredrikstadordfører Ole Haabeth blir bombardert med rå egg etter å ha innført lokal eiendomsskatt, mens Vestbyordfører Tom Anders Ludvigsen får både kommunens parkeringsautomater og sin egen bil ramponert etter å ha økt parkeringsavgiftene.
Det var neppe slike reaksjoner Norman har i tankene, men det virker som han har rett i at interessen for kommunepolitikken har økt.
