Det er forståelig at LO kjemper for interessene til sine medlemmer.
Det er verre med argumentasjonen.
NRK melder om "skrekkhistorier", der polske håndverkere har fått betalt 50 kroner timen, noe som kanskje tilfeldigvis tilsvarer den lovfestede minstelønnen i flere vesteuropeiske land.
En slik "uverdig" lønning er nemlig et solid lønnshopp for fagarbeidere fra de fleste østeuropeiske land.
Å jobbe for lav lønn i Norge er akkurat like rasjonelt for en polakk i dag, som det var rasjonelt for en norsk båtsmann på 1800-tallet å selge sin arbeidskraft til en lavere pris enn det britiske sjøfolk forlangte. Lave lønninger og elendig sikkerhet var konkurransefortrinn da norsk skipsfart ble bygd opp til å sikre Norges ære, makt og nasjonale bevissthet i det 19. århundret.
Mange økonomer vil hevde at en friere flyt av arbeidskraft i Europa er en helt nødvendig vitamininnsprøytning for å sikre ny økonomisk vekst.
La oss likevel holde oss til det språklige.
For snekker Stefan fra Warszawa kan det altså være svært fornuftig å tilby seg å bygge sykehus i Trondheim for 50 kroner timen. Det gir ham selv, kona og tre barn et bedre liv – og kanskje ekstra penger i kassen slik at de kan ta seg bussturen de ønsker seg til Roma for å besøke pavens grav.
Arne Byrkjeflot, LO i Trondheim og Helsebygg Midt-Norge vil sette en minimumslønn så høyt at entreprenørene like godt kan ansette snekker Per fra Flatåsen.
Hvilket selvfølgelig er hele poenget. Det er også legitimt.
Få grupper gir fra seg privilegier frivillig.
Det usmakelige blir når Byrkjeflot forsøker å få dette til å virke som omsorg for våre fattige europeiske fettere. Det er ikke slik. Dette er interessekamp på vegne av Per fra Flatåsen. Så får heller Stefan fra Warszawa klare seg som best han kan.
