Norges Bondelag har produsert en rapport om norske medier og WTO-debatten. 26 av 40 sider handler om landbrukspolitikken i Brasil, men de friskeste formuleringene er forbeholdt norske journalister. Norske aviser og fjernsynsstasjoner er blitt rundlurt av multinasjonale landbruksgiganter, godseiere og matmilliardærer.
Påstanden er belagt med syv korte sitater og en kommentarartikkel i DN.
Som medieanalyse er dette dilettantisk. Den mest elementære empiriske sjekk viser et annet bilde. Siden debatten – ifølge Bondelaget – «tok av» i slutten av september, er det registrert rundt 500 artikler som inneholder «WTO» i dataarkivet Retriever, som samler alle artikler i de store riks- og regionavisene, pluss NTB.
En overfladisk gjennomlesning viser at mediene hovedsakelig har vært opptatt av hvordan en ny WTO-avtale kan ramme norske bønder samt selve forhandlingsspillet. Det er få analyser av hvordan en avtale vil slå ut for verdens fattige.
Norske landbruksinteresser kommer til gjengjeld godt til orde. I WTO-dekningen er «Bondelaget» registrert med 142 treff og «norske bønder» med 92. «Fattige land» har 72 og «Afrika» 66. Den landbruksproteksjonistiske rikmannsklubben G10 (der Norge er med) har 141 treff. G20-gruppen av land i sør har 42 treff.
Det mest tankevekkende i Bondelagets rapport er likevel ønsket om å bringe «elementær kunnskap» inn i WTO-debatten.
Argumentene for at en liberalisering av verdenshandelen med landbruksprodukter vil tjene verdens fattige, er i hovedsak hentet fra tre rapporter, fra henholdsvis Verdensbanken, OECD og den britiske Afrikakommisjonen, alle publisert i 2005. I tillegg har det kommet en rekke argumenter i samme retning fra humanitære organisasjoner som Oxfam, Kirkens Nødhjelp og Framtiden i våre hender.
Analysene er ganske sammenfallende: En nedbygging av de rike landenes tollmurer mot landbruksprodukter vil bidra å løfte ti- eller hundretalls millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom. Åpnere grenser er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å redusere nøden i verden. Noen få land vil tape, og de må hjelpes på andre måter, men det store flertall vil vinne.
Bondelaget argumenterer ikke mot rapportene. De omtales ikke i det hele tatt. De nevnes ikke i litteraturlisten. Undheims medarbeidere har bevisst valgt ikke å sette seg inn i analysene som har dannet grunnlaget for det internasjonale ordskiftet om WTO det siste året. Derfor er Bondelaget ikke lenger særlig interessant i denne debatten.
