Det var dengang statsministeren het Odvar Nordli og handelsministrene het Hallvard Bakke og Reiulf Steen.
Det var på slutten av 1970-tallet. Verftene var i krise. «En overgangsperiode,» mente næringen, og politikerne trodde på det. En bro skulle bygges over til de bedre tider. Broen fikk navnet skipseksportkampanjen, og ble fundamentert av Bakke. Et team selgere fra hans departement reiste til fattige land med tilbud om finansiering dersom de bygget skip ved norske verft.
De fattige landene slo til. Norge eksporterte 156 fartøyer og skipsutstyr for 3,7 milliarder kroner til 21 land. Finansieringen skjedde gjennom Garantiinstituttet for eksportkreditt, Giek.
Det endte med skandale. Noen skip kunne ikke brukes til det de var bygget for, og mottagerlandene kunne hverken betale renter eller avdrag. Giek kom med regresskrav overfor eksportørene som allerede hadde problemer.
Saken burde selvsagt ha vært avsluttet forlengst. Etter et kvart århundre med vurderinger, forhandlinger og nye vurderinger kom utviklingsminister Erik Solheim mandag med den nesten-endelige løsningen: Norge vil slette gjelden til fem av landene.
Det burde vært gjort for lenge siden. Regjeringen Gro Harlem Brundtland gjennomførte i 1988-89 en evaluering av skipseksportkampanjen og konkluderte blant annet med at kampanjer av denne typen ikke bør gjentas.
I 1993 ble regresskravene overfor eksportørene slettet, men kravene mot debitorlandene ble for en stor del opprettholdt. Bare 1,1 milliard kroner ble ettergitt etter forhandlinger i Parisklubben. Det gjaldt særskilt fattige og gjeldstyngende nasjoner.
Denne gangen er det 520 millioner kroner som Egypt, Ecuador, Jamaica, Peru og Sierra Leone skylder, som omsider strykes. Fortsatt gjenstår imidlertid Burmas gjeld på 1579 millioner kroner og Sudans på 772 millioner kroner. Disse gjeldspostene vil eventuelt bli strøket i forbindelse med internasjonale forhandlinger.
Fortsatt er det altså grunn til å ha en litt vemmelig smak i munnen når skipseksportkampanjen nevnes.
