– Jeg lager film for publikum, ikke for kritikere, sier Jerry Bruckheimer (69).

Filmhistoriens mest suksessrike produsent, ifølge Time Magazine, sitter i en luksussuite i Las Vegas og knasker på et eple. Siden han begynte på 1970-tallet med «Farewell My Lovely», «American Gigolo» og «Cat People», har filmene hans innkassert mer enn 16 milliarder dollar, nær 100 milliarder kroner.

– Jeg drives av frykten feile, sier den ordknappe milliardæren.

– Av frykt for å lage en film ingen vil se.

Fattig
Han ble født i et dårlig strøk i Detroit. Faren, som var selger, sa: «Gjør noe du liker, slik at du ikke bare har to ukers ferie å se frem til.» Jerry studerte psykologi og fikk jobb i et reklamebyrå.

– Jeg kom fra trange kår. Jeg kunne strekke ut armene og treffe begge veggene i soverommet. Jeg har ikke fått noe i fanget. Jeg begynte som internbud i byrået, det var slik jeg kom inn i reklamefilm.

Nå er han god for over fem milliarder kroner, ifølge Forbes’ anslag fra 2010.

Samtidig er han blitt berømt for å lage blodharry popcorn-film som «Bad Company», en «amerikansk, nasjonalistisk smørje», ifølge Aftenposten; «Coyote Ugly», som Dagbladet beskrev som «ubeskrivelig elendig» og «Armageddon», som VG kalte «en eneste, lang fornærmelse mot ens hjerne».

– Jeg ser meg aldri tilbake, bortsett fra å korrigere feil jeg har gjort. Jeg ser alltid fremover. Nå bekymrer jeg meg for den neste filmen, om å få orden på det neste «Pirates»-manuset.

Story
Epleskrotten lander på en asjett med gullbord. Den fjernes av en eller annen ansatt. Ifjor var Bruckheimer den filmprodusenten som tjente mest i USA, med en inntekt på 115 millioner dollar. Blant annet fordi «Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides» (2011) spilte inn seks milliarder kroner.

– Det mest utfordrende er å finne en god story, å skape en unik rollefigur. Å skape gode manus er det vanskeligste. For hvis du gjør det skikkelig, da faller alt annet på plass. Da finner du en flink regissør, studioet vil finansiere filmen og så tiltrekker den fantastiske skuespillere, sier produsenten.

– Hvis du ikke har materiale, får du ingen god film. Jeg driter i hvem du er eller hva du driver med, du er nødt til å ha en god story.

Bruckheimer kaster et blikk utover neonlys i Las Vegas. Tenker på milliard-franchisen som startet med «Pirates of the Caribbean: Curse of the Black Pearl» i 2003. Totalt har filmene spilt inn over 22 milliarder kroner. Det er fortsatt mer penger å skvise ut. Eller å tape.

– «Kon-Tiki»-gutta jobber med manuset nå, sier han.

Overdose
På 1970-tallet dro han til Hollywood og slo seg sammen med forretningspartneren Don Simpson. Sammen laget de kassasuksesser på samlebånd. «Flashdance», «Beverly Hills Cop», «Top Gun», «Days of Thunder», «Bad Boys» og «Crimson Tide».

– Som produsent må du forstå fortellinger og litteratur, og du må være en som ikke gir opp. Fordi vi støter på en bråte med «nei», sier Bruckheimer.

Suksessen gjorde Simpson til en partyløve. Han begynte med plastiske operasjoner, fantaserte om å bli skuespiller og stappet i seg så mye kokain at Bruckheimer brøt partnerskapet. Like etter, under innspillingen av «The Rock» (1996), døde Simpson av en overdose.

– Det var en mørk, mørk periode, sier Bruckheimer, som fryktet å ikke takle Hollywood på egenhånd.

Men han spyttet umiddelbart ut nye storfilmer. «Con Air», «Enemy of the State», «Gone in 60 Seconds» og «Pearl Harbor». Deretter toppet han cv-en sin med tv-serien «CSI», verdens mest lukrative tv-franchise.

– Hvordan unngår du at noen ødelegger det hele med kunstneriske ambisjoner?

– Du må vite hvem du skal ansette, det er viktig. Mange forfattere kan gjøre én eller to ting briljant, som å skape et plott eller rollefigurer. Alt annet gjør de ikke så bra. Du bruker dem til det de er best på, og til resten skaffer du noen andre.

På Nicolas Cage-filmen «National Treasure: Book of Secrets» (2007) hyret Bruckheimer åtte manusforfattere.

Høyt spill
Når filmene hans har premiere, står Bruckheimer bakerst i kinosalen og gransker publikums reaksjon. Det har hendt han har trasket gråtende hjem fra en film som har endt med å spille inn 250 millioner kroner – «Glory Road». Det høres mye ut, men ikke hvis filmen koster det tredobbelte å lage. Feil regissør kan føre til milliardtap. Ifølge New Musical Express, konkurrerte Joachim Rønning og Espen Sandberg med stjerneregissører som Tim Burton, Rob Marshall og Sam Raimi om å lage «Pirates 5».

– Hvorfor valgte du de to?

– Jeg så «Kon-Tiki», og deretter så jeg en annen film de har laget, «Max Manus». De er veldig begavede filmmakere. Veldig smarte unge menn.

Den dyreste «Pirates»-filmen, «At World’s End», kostet mer enn 1,5 milliarder kroner.

– Hva får deg til å tro at de kan takle en så stor produksjon?

– Vi hadde et møte, og vi sendte dem et manus vi jobbet med. Det var konseptet deres som overbeviste oss om at de ville være vidunderlige, sier Bruckheimer, som ble slått ut av «Kon-Tiki» og den norske regissørduoens bruk av kostnadsbesparende spesialeffekter.

– De laget den filmen for veldig lite penger. Mye av det var visuelle effekter, og man kunne overhodet ikke se at det ikke var ekte.

Norges dyreste film noensinne hadde et budsjett på 93 millioner kroner.

– Det er utrolig hva de oppnådde.

Egen smak
Han står alltid opp klokken seks og løper på tredemølle mens han ser sine egne serier på tv, deriblant «Cold Case» og «The Amazing Race». Han har 40 prosjekter under utvikling til enhver tid, og neste helg har hans siste storfilm, «Lone Ranger», premiere. Jerry Bruckheimer har satset hele 1,5 milliarder kroner på å gjenopplive den gamle westernhelten fra tv.

– Hvorfor valgte du å lage «Lone Ranger»?

– Jeg vet ikke hva andre liker, men jeg vet hva jeg liker, og jeg ville se «Lone Ranger». Det jeg selv vil se, er viktigst, sier Bruckheimer, kalt mannen med gullmagefølelsen i Hollywood.

– For hver gang jeg forsøker å følge det publikum liker, innen det kommer på lerretet, da vil de ikke ha det(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.