Meglerhuset First Securities truer med å flytte til Sverige dersom norske myndigheter innfører strengere bonusregler enn i EU. De ansatte har allerede solgt sine aksjer til svenske Swedbank, så styrt fra Sverige blir de uansett. Spørsmålet er om meglerhuset skal drive i Norge som filial av en svensk bank eller som et norsk datterselskap.
Meglertoppene i First frykter en bonusforskrift som nå er under utarbeidelse i Finans-departementet. Reglene tar blant annet sikte på å begrense bonusutbetalinger i forhold til fastlønn for ledende ansatte, og krever at halvparten av eventuell bonus utbetales i form av aksjer. Hensikten er å dempe uønsket risikoadferd i finansbransjen.
Det er for så vidt et edelt formål, men det er ikke lett å forstå hvorfor Norge skal holde seg med strengere regler enn resten av verden. Norske meglerhus sysler stort sett med kapitalinnhenting og annenhåndsomsetning av verdipapirer, mens mye av det som skapte trøbbel i amerikanske banker og meglerhus var handel på egen regning og risiko.
Det må også være et tankekors for myndighetene at aksjebasert avlønning er en tvilsom medisin for å kurere spillegalskapen som herjet i visse deler av den globale finansbransjen før krisen.
Er det noe finanskrisen demonstrerte, er det at det kan gå veldig galt også når ledelsen sitter med store eierandeler i eget selskap.
Både i Bear Sterns og Lehman Brothers - to av de mest spektakulære kollapsene på Wall Street i 2008 - satt toppledelsen lastet med aksjer. Lehman Brothers toppsjef Dick Fuld hadde på et tidspunkt aksjer til en verdi av rundt en milliard dollar. Han skulle med andre ord ha hatt alle mulige økonomiske incentiver til ikke å kjøre banken i grøften. Likevel gjorde han det. Og det skyldtes neppe uvitenhet om hvilken risiko banken tok. Etter at futten begynte å gå ut av det amerikanske boligmarkedet, fikk han gjentatte advarsler fra dem som jobbet under ham, uten at det fikk ham til å endre kursen.
Det samme gjelder i stor grad for den tidligere toppsjefen i Bear Sterns, den ivrige bridgespilleren Jimmy Cayne. Da selskapet han ledet ble overtatt av konkurrenten JP Morgan Chase, fikk han 61 millioner dollar for en aksjepost som året før var verdt nesten én milliard.
Var Fuld og Cayne irrasjonelle gærninger eller er det andre ting som kan forklare at de spilte bort pengene sine?
Paradoksalt nok kan både Fuld og Cayne ha opptrådt i beste profittmaksimerende tradisjon, gitt de incentiver de sto overfor.
Årsaken er at aksjonærer har ubegrenset oppside og begrenset nedside. I en situasjon der bankens egenkapital står på spill, kan det være rasjonelt for aksjonærene å øke risikoen. Tapet blir det samme, men den mulige gevinsten, hvis det går bra, blir større.
Det som er mer gåtefullt er at bankenes kreditorer lot aksjonærene ta så mye risiko. Kreditorene har jo ingenting å tjene på at egenkapitalen blir mer risikabel og burde ha satt ned foten på et tidligere tidspunkt ved å trekke sine lån tilbake.
Flere økonomer, deriblant Raghuram Rajan, tidligere sjeføkonom i Det internasjonale pengefondet, har påpekt at kreditorenes manglende bekymring kan forklares med den utbredte oppfatningen om at myndighetene ville redde bankene dersom det skulle gå galt. Med unntak av Lehman Brothers, hvis kaotiske konkurs ironisk nok ble en effektiv garanti for at alle andre banker måtte reddes, var det nettopp det som skjedde.
I stedet for å være så opptatt av å bekjempe bonuser, burde myndighetene bestrebe seg på å lage et system som tåler at banker går under.
Det er mye vanskeligere enn å lage firkantede bonusregler for aksjemeglere. Men det er til gjengjeld mye viktigere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.