Det er ikke noe rart. Når Høyre er lens for velgere og Dagens Næringsliv er lens for stoff, er det nesten uavvendelig at det kommer en agurkføljetong om partiet. Årets serie har sikkert bidratt til å høyne temperaturen rundt hvitvinsglassene på hustrige sommerkvelder. Om den har bidratt til bedre forståelse av Høyres problem, er mer tvilsomt.
Egentlig er problemet såre enkelt. Partiet sliter fordi Arbeiderpartiet har valgt å gjøre Frp til hovedmotstander, og med det er Høyre plass på sidelinjen. Når Martin Kolberg og Jens Stoltenberg sier det er Siv Jensen og hennes parti som er alternativet til Arbeiderpartiet, er det ikke det minste rart at mange opposisjonsvelgere tar dem på ordet og går over fra Høyre til Frp.
Man kan si mye om ansvarligheten i den strategien Arbeiderpartiet har valgt, men jeg skal la det ligge. Det viktige er hva omleggingen betyr for Høyre. Det handler mer om form enn om innhold.
Når tapet av hovedmotstanderstempelet er så alvorlig, er det fordi Høyre tradisjonelt har definert seg selv nettopp ut fra forholdet til Arbeiderpartiet. Høyre har alltid likt seg i opposisjon, og det er opposisjon til Arbeiderpartiet det har dreid seg om. Retorikken er deretter: lavere skatt, et åpnere samfunn, større valgfrihet, mer personlig ansvar - underforstått lavere, åpnere, større og mer enn med Arbeiderpartiet. Det toppet seg med slagordet ved det vellykkede valget i 2001: «Folk sier at nok er nok!» Nok av hva? Bondevik? Neppe.
Partiet er som en liten guttunge som markerer seg ved hele tiden å utfordre den største og sterkeste gutten i skolegården. Det går fint helt til den store ikke gidder mer og bare snur ryggen til.
Hvis jeg har rett i dette, er Høyres problem et identitetsproblem - ikke et politikkproblem. Partiet må rett og slett ut av opposisjonsrollen og fremstå som et alternativ i kraft av sitt eget program.
Løsningen er todelt. Det ene er å få tydeligere frem det positive budskapet i partiets politikk - ikke bare hva det er mot, men også hva det er for. Under Erna Solberg er man kommet et godt skritt i den retningen, noe det hadde vært hyggelig om de politiske kommentatorene hadde fått med seg. Det andre er å definere seg i forhold til alle aktører i det politiske landskapet - ikke bare Arbeiderpartiet. Det gjelder spesielt i forholdet til Fremskrittspartiet.
Mange av sommerens debattanter har tatt til orde for en enda klarere profil mot venstresiden - enda lavere skatter, enda mer personlig ansvar og gjerne også en mer restriktiv innvandringspolitikk. Det vil være å gå i helt gal retning. Det er ingen som er i tvil om forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Problemet ligger i tydelighet i forholdet til Frp. Så lenge Høyre av mange oppfattes som Frp light, er man dømt til å miste velgere både på høyre- og venstresiden i partiet. Jo lengre til høyre partiet legger seg, desto større blir lekkasjen.
Utfordringen er altså å få tydelig frem at Høyre ikke er en lightversjon av Frp. Det burde ikke være vanskelig.
I det øyeblikk man ser i litt andre retninger enn langs den tradisjonelle høyre-venstreaksen, er forskjellene mellom Høyre og Frp så store at de to nesten er ytterpunkter i det politiske landskapet. Det gjelder i grunnleggende menneskesyn, hvor Frp systematisk omtaler og behandler folk ut fra gruppetilhørighet (eldre, innvandrere, muslimer, homofile), mens Høyre like systematisk insisterer på den enkeltes rett til å bli sett og behandlet som individ. Det gjelder i utenrikspolitikk, hvor Høyre står som den tydeligste tilhenger av åpenhet, fri handel og forpliktende internasjonalt samarbeid (inklusive EU-medlemskap), mens Frp lefler med småbrun nasjonalisme. Det gjelder i miljøvern, hvor Høyre (ikke minst takket være Børge Brende) har vist at bevaring av klima og naturmiljø er god konservativ politikk, mens Frp er talerør for misfornøyde bilister.
Man trenger ikke forandre Høyres program for å få dette frem - man trenger bare å fortelle hva programmet er og få budskapet frem til de riktige personene.
Kjetil Wiedswangs analyse «Kom hjem til Frogner» er det av sommerens innlegg som har truffet best. Det var nesten blink - men bare nesten. Omtrent samtidig med Wiedswangs betraktninger hadde DN en artikkel om Bang & Olufsen, der det ble pekt på at bedriften sliter med at kjernekundene fortsatt er menn i femtiårene som røyker pipe; og at man ikke når frem til unge, velutdannede mennesker som kjører Audi. Uten sammenligning forøvrig er det likhetstrekk mellom B&Os problem og Høyres. Partiet skal ikke tilbake til sine gamle kjernevelgere - det må nå frem til alle de nye som naturlig ville være Høyre-velgere om de bare ble klar over hva partiet står for.
Norge har i dag 900.000 personer med utdannelse på universitets- og høyskolenivå. Ikke alle deler Høyres grunnsyn, men svært mange av dem gjør det. De er individualister, de fleste har valgt å bo i byer, de er internasjonale av legning, de er opptatt av skole og oppvekstvilkår, de vil ha gode offentlige tjenester, men lav toppskatt, de har sosial samvittighet og de er bekymret for klima og miljø. Mange av dem ønsker seg en Audi, men gjerne med hybridmotor. Samlet utgjør de, uansett hvor i landet de bor, et nytt Frogner.
Det er disse Høyre må nå frem til. Man gjør ikke det ved å angripe offentlig sektor (flertallet av de 900.000 jobber der). Man gjør det heller ikke ved å prioritere lavere formuesskatt og billig kraft til industrien foran bedre skole. Og man gjør det ihvertfall ikke ved å bli et småbrunt haleheng til Frp.
Lyseblått er en vakker farge!
Victor D. Norman er professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole.
Dagens Næringsliv kjører sommerdebatt om fremtiden for Norges nest eldste parti. Delta i meningsutvekslingen på nettet i DN Forum, eller send ditt innlegg til debatten i Dagens Næringsliv, debatt@dn.no.
