Høyre er et parti med en stolt fortid. Tiden vil vise om vi også har en stor fremtid, men politisk ligger forholdene godt til rette: Det finnes ikke noe parti som kan ta Høyres plass. Bare Høyre er Høyre. Det er bare Høyre som kombinerer personlig frihet med ansvar i fellesskapet. Visst er det andre også som snakker om frihet, men de forveksler frihet med retten til å ta seg friheter. Andre tror at ansvar i fellesskapet betyr at fellesskapet skal overta ansvaret for deg.
Det er bare Høyre som ser at det gode samfunn ikke skapes av offentlige budsjetter, men av livskvaliteter som er skapt av innbyggerne selv gjennom arbeid, kultur og i et levende fellesskap, og det er bare Høyre som bygger hele sin politikk på at verdier skal skapes før de fordeles og forbrukes.
Det er bare Høyre som ser at vi hele tiden trenger fornyelse og forandring for å foredle og forbedre det vi har. Stillstand er tilbakegang. Sett deg ned, og du vil sitte ensom igjen når de andre er dratt videre. Slik er det med et samfunn også.
Det er bare Høyre som ser sammenhengen mellom ulikhet og frihet. Frihet er retten til å være og velge annerledes. Den som ikke tåler avvikeren tåler heller ikke noe nytt, for alt nytt er jo annerledes enn det vi er vant til. Ethvert samfunn trenger Høyres ansvarlighet, helhetstenkning og romslighet.
Enkelte kritikere har uttalt til DN at Fremskrittspartiet bare er en litt tydeligere og krassere variant av Høyre. Det er en feilslått analyse. Det er gode grunner til at Høyre og Fremskrittspartiet er to forskjellige partier. For å ta noen eksempler:
Høyre ønsker å selge seg ned i selskaper der Staten er eier; FrP ønsker at Staten skal kjøpe seg inn i selskaper der Staten i dag ikke er eier. Vi stemte mot den famøse Aker-handelen, FrP var for samrøret mellom Staten og Røkke. Der vi har en ambisiøs politikk for et sterkt, mangfoldig og politisk uavhengig kunst- og kulturliv, har FrP ingen kulturpolitikk. Der vi erkjenner at vi har en forpliktelse til å etterlate kloden i minst like god stand som da vi overtok den, er FrPs klima- og miljøpolitikk visjonsløs. Vi er enige om behovet for en streng, men rettferdig innvandrings- og asylpolitikk, men Høyre kan ikke føre en retorikk som fyrer opp flertallets fordommer mot et lite mindretall, og setter grupper opp mot hverandre. Politiske partier skal ikke bare lytte til folk, de har også et ansvar for å lede, i så vel holdning som handling.
Fremskrittspartiet er preget av den samme systemkonservatismen som Arbeiderpartiet, og på mange områder ligger partiet nesten til venstre for Ap. Det finnes alltid en sak som fortjener plass på offentlige budsjetter; alltid noen som fortjener mer av fellesskapet penger. Troen på en sterkere stat med mer ansvar, og at offentlige penger kan løse alle problemer, er den samme for de to partiene. Problemet med Frp er at partiet heller ikke er rede til å ta ansvar for nødvendig modernisering og effektivisering av offentlig sektor. Partiet hevder det ikke er behov for pensjonsreform; men det ser heller ikke behov for å spare offentlige kroner i Statens Pensjonsfond - Utland. Det viser ikke bare mangel på ansvarlighet og reformvilje, men også helhet og sammenheng i politikken.
Høyre er krystallklare på at vi ønsker modernisering av offentlig sektor. Det bør bli betydelig færre kommuner i Norge. De bør få mer ansvar og større frihet. Fylkeskommunen bør legges ned. Offentlig forvaltning må reformeres. Vi må slippe til private løsninger i offentlig tjenesteproduksjon. Familier og enkeltmennesker må få handlingsrom til å gjøre sine egne valg, frigjort fra offentlige tvangstrøyer og ineffektivt byråkrati. Skattelette handler ikke om økonomi; det handler om hvem som har makten, Staten eller deg. Det er en stor forskjell på Høyres syn på velferdssamfunnet, og FrPs og Arbeiderpartiets syn. For oss er ikke velferdsstatens mål at den skal gjøre mer for stadig flere; da vil resultatet være flere klienter og færre som står på egne ben. Velferdsstatens mål må være å gjøre mer for dem som trenger det mest og sette flest mulig i stand til å leve av egen kraft.
Høyres ambisjon må være å gjøre for offentlig sektor i dag, det vi gjorde for privat sektor på 80-tallet. Reformene til Willoch står seg fremdeles. Ingen ønsker å reversere dem. På samme måte fikk Kristin Clemet til et paradigmeskifte i skole- og utdanningspolitikken i forrige periode. I dag er det offentlig sektor som står for tur. Problemet til den sittende regjering, er at den er fattig på ideer og rik på penger. Det er en kombinasjon som sjelden fører til nytenkning og innovasjon.
