Norsk politikk må være blant de mest materialistiske i verden. Og det er politikernes skyld, med sitt haleheng av pressgrupper, eksperter og lobbyister. Det sperrer den mest åpenbare populistiske veien for Høyre: Å love mer penger.
Samtidig gir det også Høyre en unik åpning i norsk politikk. Høyre har et progressivt reformprogram uten å love økte utgifter til alle formål mellom himmel og jord. Det gir oss en mulighet til å føre en ideologisk, prinsipiell politisk debatt.
Det finnes nok av store utfordringer å gripe fatt i for et konservativt reformparti. Særlig i disse tider hvor Arbeiderpartiets moderne fløy er lenket til museumsvoktere i SV og eget parti. La meg nevne tre:
- Velferdsstaten svikter. Økte trygdeutbetalinger vil føre til flere på uføretrygd.
- Fattigdom og miljøkrise. Økt bistand gir ikke automatisk gode resultater. Teknologinøytrale rammebetingelser er viktigere i miljøkampen enn prestisjetunge og kostbare enkeltprosjekter.
- Kunnskapssamfunnet. Vi kan heller ikke simpelthen betale oss til en bedre skole.
På alle disse tre områdene handler det ikke om mer penger, men om genuine reformer. Høyres utfordring er å synliggjøre reformprogrammet, men enda viktigere å synliggjøre verdiene som ligger bak. Politikk er først idékamp, siden reformer.
Da Kristin Clemet og Høyre i følge Dagbladet “vant kampen om skolen” er det fordi Høyre først vant idékampen – kampen om virkelighetsbildet, problembeskrivelsen og dermed løsningene. Hvis venstresidens virkelighetsbilde hadde blitt stående, hadde løsningen på skolens utfordringer fortsatt vært en ting: Mer penger. Politikk er ikke enten ideologi eller et praktisk reformprogram. Det må være begge deler.
Hvem burde så Høyre samarbeide med for å få det til? Mitt svar er enkelt: La politikken avgjøre. Det finnes noen grenser jeg vil anbefale partiledelsen aldri å tråkke over. Innstramminger i asylpolitikken er nødvendig, men innvandrings- og integreringspolitikken må være anstendig. Målrettede kutt kan være riktig, men ikke rasering av enkeltposter over natten. Å bruke oljepenger mer målrettet er bra, men å blåse pensjonsfondet er generasjonsegoisme.
En ny, borgerlig regjering må bygges på politikk. Forhandlingene bør handle om politikk. Da bør ingen eksluderes fra forhandlingsbordet, verken Venstre, Fremskrittspartiet eller KrF.
