Fjorden ligger speilblank i skjærgården utenfor Tromsø, hvor en båt haler og drar i en tykk gul «pølse» – som en sykkelslange på 400 meter – som deler bukten i to. Fra kapteinsvinduet på båten titter Lars Andre Jensen frem.

Jensen bruker en joystick for å styre slepebåten og oljelensen dit de skal. – Før gikk det 30 minutter å blåse opp, nå er vi under 15 minutter.
Jensen bruker en joystick for å styre slepebåten og oljelensen dit de skal. – Før gikk det 30 minutter å blåse opp, nå er vi under 15 minutter.
– Du er ikke født for å slepe, det er noe du må lære, sier Jensen.

Han driver det lille slepebåtrederiet Borg Maritime, og er på oppdrag for oljelenseprodusenten Nofi som viser frem sitt siste produkt for en amerikansk kunde. En oljelense brukes ved katastrofer for å skille oljesøl og beskytte fugler, dyreliv og natur.

– Før gikk det 30 minutter å blåse opp, nå er vi under 15 minutter. Vi tok verdensrekord for to måneder siden i et prøveprosjekt. Det handler om å få en lense oppblåst, trukket ut og operativ fort, sier Jensen.

Fra solarium til slep

Det hele startet da faren Hans Erik Jensen i 1988 begynte å importere solariesenger. Befolkningen i Tromsø og omegn var sultefôret på sol, og bedriften vokste raskt.

Jensen bruker en joystick for å styre slepebåten og oljelensen dit de skal. – Før gikk det 30 minutter å blåse opp, nå er vi under 15 minutter.
Jensen bruker en joystick for å styre slepebåten og oljelensen dit de skal. – Før gikk det 30 minutter å blåse opp, nå er vi under 15 minutter.
– For 30 år siden skulle alle ha solarium, koste hva det koste ville. Det var supermoderne, det var som oppvaskmaskiner, sier Jensen.

Familien hadde kontakt med en fabrikk i Sverige og vogntog kjørte opp og ned med solariesenger til Nord-Norge.

– Fra jeg var gammel nok til å begynne å bære, så var det bare å begynne å bære. Da var jeg seks år. Det var sånn jeg lærte å bli arbeidsmann: Pengene kommer ikke av seg selv, sier Jensen.

Kaptein som 19-åring

Men solariumsboomen tok slutt og som 16-åring skjønte Jensen at fremtiden lå andre steder.

– Vennene mine kalte meg bare slepe-Lars; av en eller annen grunn var jeg lidenskapelig interessert i slepebåter. Det er mye spenning i å bare ha en tynn vaier å leve av, sier Jensen.

Jensen mener at han må til utlandet for å finne arbeidskraft. – Å få ungdommen inn i en slik båt blir ikke lett. Det gjør de ikke uten tv og internett, for å si det sånn.
Jensen mener at han må til utlandet for å finne arbeidskraft. – Å få ungdommen inn i en slik båt blir ikke lett. Det gjør de ikke uten tv og internett, for å si det sånn. (Foto: Skjalg Bøhmer Vold)
Han fikk skippersertifikatet som 19-åring og var den siste som ble utdannet sjøkaptein før reformen i 1994. Den gang var det en to og et halvt år lang utdannelse på en maritim skole, i dag er utdannelsen på over seks år. Etter studiene begynte han å jobbe på trålere i Barentshavet. Etterhvert fikk han jobb i Trondheims-rederen Ole Torberg Bjørneviks Taubåtkompaniet, hvor han jobbet ti år.

I 2010 følte han at han hadde lært nok og ville starte for seg selv. Han gikk til bankene i Tromsø for å få startkapital men ble kastet ut igjen: ingen lån uten kontrakt. Han fikk låne 700.000 kroner av farens «Sol i Nord»-selskap og kjøpte selskapet Borg Maritime i Sarpsborg, hvis eneste verdi var en gammel slepebåt fra 1892. Jensen betalte 800.000 kroner for båten.

Nå er han i ferd med å kjøpe sin tredje slepebåt.

Jensen bruker en joystick for å styre slepebåten og oljelensen dit de skal. – Før gikk det 30 minutter å blåse opp, nå er vi under 15 minutter.
Jensen bruker en joystick for å styre slepebåten og oljelensen dit de skal. – Før gikk det 30 minutter å blåse opp, nå er vi under 15 minutter. (Foto: Skjalg Bøhmer Vold)
– Han Lars er ekspert i å finne ut hvem som har bruk for slep i øyeblikket. Alle de andre båtene ligger i kai, mens vi ikke klarer å ta unna alle forespørslene, forteller pappa Hans Erik Jensen (68).

Borg Maritime er gasellevinner i Troms med en omsetningsvekst på 673 prosent siste fire år. Sønnen mener nøkkelen til suksessen er enkel:

– Det er viktig å være med selv ute i felten. Kundene setter pris på tilstedeværelse, direkte dialog og at man tar problemene når de kommer, sier Jensen.

Kundene er selskaper som Secora, Skanska, dykkerselskaper, berging og andre slepeoppdrag.

Bankene har han ikke bruk for lenger.

– Jeg hadde store ideer og store planer, men ble hevet ut av banken hver gang jeg kom dit. De sa jeg måtte ha kontrakt. Nå blir jeg invitert på hyggelige sammenkomster hos bankene, men det prioriterer jeg ikke. Jeg prioriterer kunder, forteller Jensen.

«En sykdom»

Skal han ekspandere bedriften, mener han at han må til utlandet for å finne arbeidskraft.

– Å få ungdommen inn i en slik båt blir ikke lett. Det gjør de ikke uten tv og internett, for å si det sånn, sier gründeren.

Han er bekymret for utviklingen.

– Stadig færre forstår at fysisk arbeid gir uttelling. Skal man få til noe i samfunnet i dag så må man stå på og arbeide. Det er blitt så enkelt i Norge å gå på Nav, få penger og rettigheter. Dermed blir man likegyldig til samfunnet og man ser ikke behovet for å skape noe, sier Jensen.

Han forteller om vanskelig­hetene med å rekruttere folk til bransjen.

– For mange koker det til slutt ned til at man like gjerne kan gå på Nav som å jobbe. Det hører vi ofte. Det er lønn det er snakk om og at de får bedre betalt av Nav. Og når man først har kommet inn i Nav-systemet er det vanskelig å komme ut av det. Det er en sykdom for samfunnet, sier Jensen.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.