- Tror du det var uflaks, eller har de virkelig tapt seg? spurte Salt på vei inn.
Da Salt og Pepper nylig besøkte Bagatelle ga kveldens store spørsmål seg selv. Michelin-inspektørene plukket med seg en av Bagatelles stjerner på sitt siste besøk.
Da årets utgave etterlot Bagatelle bare én stjerne, vurderte Hellstrøm å stenge restauranten og pusse opp. Det ble med tanken. Restaurantens webside har også stått merkelig stille siden i vinter. Salt og Pepper var spente.
Og noe har skjedd siden Salt og Peppers siste besøk: Gulvteppet er nytt, det store overlyset over anretningsbordet er endret, og de varmbrune veggene har fått en brunere okerfarge. Det ble aldri fullt denne hverdagskvelden.
- Mange ser ut til å være par, ikke forretningsfolk, det er litt overraskende på en hverdag, sa Salt mens de to kikket gjennom menyen.
Alt eller ingenting. Den trykte menyen på halvblank, tykk papp i Art Deco-stil så også ut til å være den samme som på websiden siden i vinter. Hva gjør for eksempel ingredienser som vintertorsk og vintertrøffel på en meny tidlig i september? Syv forretter kostet mellom 260 og 350 kroner; åtte hovedretter opp mot 400 kroner. En 11-retters ”Grand Menu” koster 1480 kroner; tilsynelatende finnes ikke noen mellomting mellom en tre- elle fireretters, og det fulle etegildet.
- Vi er mellom sesonger, så det er noen endringer i menyen, sa kelneren, og fremla muntlig en meny som skilte seg tydelig fra det som sto på trykk.
I valget mellom mye av litt og litt av mye, valgte Salt og Pepper den store menyen.
- På en så eksklusiv restaurant blir jeg faktisk skuffet over både mangelen på valg og at menyen ikke er oppdatert skriftlig, sa Pepper.
Men maten sto ikke tilbake for noe. Kokkene hadde lekt seg i den nyskapende spanjolen Ferran Adrias ånd med apetittvekkerne. Søt olivenoljesorbet, en agurksalat- og –gelé med granateplefrø som både danset og gled gjennom munnen. Oliven var forkledd som kjærlighet på pinne i seig marengs.
En dissende sjølkrepsgelé toppet med blomkålkrem og krabbesalat med myntesmak servert i martiniglass var første rett og et perfekt anslag for et måltid som nærmet seg kunst.
Kamskjellet var stort som en plomme og med sprø stekeskorpe. Saftig sjøkreps delte tallerkenen med fløyelsmyk steinsopp. Lettrøkt og lettstekt laks salma var farsert med østers. Kveitestykket hadde forlatt grillen akkurat på balansepunktet mellom litt for rå og litt for tørr. Trøffelretten kunne med hell smakt mer av trøffel, men god var den lell. Foie gras hadde syrlig selskap av moreller og fiken som skar gjennom fettet. Skogsduen var sjeldent mør og saftig; ostene mange og til dels uvanlige. Dessertene var en lek med gamle tradisjoner, der solbær lå gjemt under karamellisert corn flakes som en variant av tilslørte bondepiker. Til slutt hadde arme riddere fått ny drakt. Nei, det var ikke maten.
Et vennlig maskineri. Bagatelle har uomtvistelig byens mest rikholdige vinkjeller, og vinkelneren anbefalte en Riesling fra produsenten Keller utenfor vinkartet. Rieslingen var nydelig følge til de mange fisk- og skalldyrsrettene i måltidets første del. Rødvinene han anbefalte på glass – en portugiser og en italiener- sto også godt til duebrystet. Men han burde også tilbudt dem et eget glass dessertvin. I tillegg burde han opplyst om at vinen han anbefalte kostet 900 kroner.
- Hvis han ikke ville snakke om penger, kunne han anbefalt noe billigere, mente Salt.
Ellers var servicen ulastelig. Den var profesjonell, vennlig og formell, men mangler nok hjerteligheten som kunne fått Salt og Pepper til å føle seg ekstra velkomne. Ingen palgsom venting mellom rettene, en kelner som ilte til og brettet servietten dersom Salt eller Pepper forlot bordet, syv forskjellige smaksatte salter og alltid noen å se på i tillegg til den tyske fotografen Candida Höfers enorme fotografier fra Brasil.
- Selv tallerkenryddingen har noe rituelt og elegant over seg på et sted som dette, hvisket Salt.
Regningen var stiv. Det bør ikke være en overraskelse på Bagatelle, men denne gangen satt likevel Salt og Pepper igjen med en liten følelse av å ha betalt mer enn det var verdt. Ja visst var maten fantastisk, og rettene mange, men 4.700 kroner er veldig mye selv for et slikt måltid. Når middagen koster mer enn 1.000 kroner timen, kan man forvente mer. Mer valgfrihet og mer perfeksjon på andre felter enn maten. For den var fortsatt verd et besøk.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.