Kokken, Bent Stiansen, har Michelin-stjerne. Den staselige bygningen er fra 1770 og stukkaturen i taket er blant Nord-Europas best bevarte. I salongen satt en mann og ventet med en stor blomsterbukett i fanget.
Dette er unektelig ganske høytidelig, hvisket Salt.
Men Salt og Pepper senket raskt skuldrene og lente seg tilbake med hver sin aperitiff i myke, høyryggede Biedermeier-stoler. Det var her i Cleopatrasalen SV-veteran Stein Ørnhøi nylig møtte mektige våpenlobbyister over fiskesuppe med høvlede hvite sommertrøfler. Denne kvelden var det så fullt at Salt og Pepper ville hatt problemer med å høre det om det ble solgt atombomber ved nabobordet. De fikk bare med seg et og annet utbrudd fra noen høylytte, dresskledde amerikanere og et voldsomt Ojojoj! da et lite rundbord fikk servert petits fours.
Crossoverlitteratur. Statholdergaardens meny er fantastisk lesning. Norske, sesongbetonte råvarer mikses med asiatiske og franske innslag.
Menyen er utrolig innholdsrik og avansert, men likevel forståelig. Mange restauranter slenger om seg med fancy begreper som folk flest ikke forstår. Sånn er det ikke her, sa Pepper. Pepper bestemte seg for dagens femretters meny. Salt lurte på om én hovedrett fra à la carte-menyen ville holde. Eller burde man kanskje bestille både fisk og kjøtt?
Bent er veldig opptatt av at man skal bli mett, sa servitøren vennlig.
Høres ut som moderlig omsorg. Fra en Michelin-kokk! Det er så bra, hvisket Salt. Det tok ikke lang tid før de fikk et knippe appetittvekkere: Oksecarpaccio, laksemousse og et shot med steinsoppsuppe.
At en munnfull suppe kan ha så mye smak, smattet Salt.
Det startet med et grillet kamskjell, en hårsbredd fra rått, servert med et imponerende tilbehør: myk vårrull, valnøttmarinert ørret, shiitakesopp og fennikelkompott. En syrlig lime beurre blanc toppet smakene. Salt spiste tunfiskcarpaccio, marinert i ponzu, en asiatisk sitrusfrukt.
De søte smakene av mangochutney og soyasaus balanseres fint mot den havsalte kamchatkakrabben. Utrolig godt, mente Salt. Pepper valgte vinmeny, mens Salt fikk viner på glass. En sjarmerende og kunnskapsrik vinkelner hadde valgt ut en frisk spansk Terras Gauda Baixas til tunfisken.
Pepper fortsatte med ishavsrøye, med delikat ristet skinn, sautert spisskål og petit pois-puré.
Disse glaserte rødbetene er ikke bare nydelige på smak, de er veldig lekre å se på også. Men det gjelder jo alle rettene her, sa Pepper.
For å holde selskap med Pepper fikk Salt en skalldyrsuppe på husets regning. Den var nydelig, men Salt var en smule skuffet over at tunfisken fra forretten dukket opp igjen i suppen.
Ost til lyst. En mann i femtiårene reiste seg fra nabobordet.
Mamma! Smil, sa han og foreviget det som så ut til å være en hyggelig bursdagsfeiring for et gråhåret foreldrepar.
Jeg blir litt rørt, jeg. En kveld her med hele familien er jo et minne for livet, sa Salt og slurpet i seg en hvilerett bestående av eplemostgranité og en yoghurt- og kanelsorbet.
Pepper hovedrett var en saftig kalvefilet med raust og rustikt preg, med bakt skorsonerrot og søt tomatkompott til. I glasset fikk Pepper en nydelig Brunello di Montalcino. Salts andebryst fra Stange var glasert i honning og sitrus, og kom med en eplesaus med granateple, søt maisstuing og ristet kongeøsterssopp. Men kålruladen med andelever ble for dominerende i smaken for Salt.
Pepper fikk fire stykker ost, blant annet en Brillat Savarin. Verdens beste ost , ifølge servitøren. En annen servitør stoppet opp og delte sin begeistring for osten, som er oppkalt etter en matskribent på 1700-tallet.
Han sa mye morsomt, blant annet Bring meg desserten, jeg føler enden er nær .
Enden var faktisk nær, og Salt avsluttet med en epletiramisu med sprø havrekjeks, helt riktig for årstiden. Peppers hasselnøtt- og sjokoladeterte kom med karamellstekte plommer og små kunstverk av gullfargede sjokoladedråper.
Bent hadde gjort som lovet, Salt og Pepper var mette. Så mette at det var så vidt de orket å smake på de lekre kakene som kom til kaffen. Regningen kom på 3200 kroner. Det er skyhøyt. Men Statholdergaarden er helt i toppen.
