En sommerkveld her er ren lykke.
Duff, duff, duff. Tresnekka la fra kai. Bak roret satt en sjøulk så værbitt og båtflamboyant at trebåtentusiaster som strømmer til under den årlige trebåtfestivalen må bli lammet av sin egen utilstrekkelighet.
- Det er vel en ganske sjarmerende restaurantskyss, er det ikke?
Salt snuste inn havluften. Det var havblikk i havgapet. Tresnekka tøffet rolig ut mot Stangholmen fyr i innseilingen til Risør.
Salt og Pepper hadde hørt forlydender om et av Norges mest oppsiktsvekkende restauranthus der ute. Og hvilken aften å oppleve det på: Høysommer, middelhavstemperatur og vindstille.
- Det er ikke slik hvert år, nei, humret kelneren.
Sjø og mat. Salt og Pepper ble sittende og gape. Havet lå endeløst foran dem, skillet mellom himmel og hav var visket ut. En fraktebåt på vei fra Skagerrak og vestover norskekysten var såvidt synlig i det fjerne.
På bølgebryterne som skiller uteserveringen fra svabergene lå et anker så gammelt og værbitt at Pepper ønsket å adoptere det.
- Jeg har hørt at bouillabaissen skal være høydepunktet, sa Salt, selv om de fleste av gjestene rundt saget i vei på hjortefilet med digre broccoliblomster og fløtegratinerte poteter.
- I havgapet er det sjømat som gjelder, sa Pepper, og bestilte gratinerte blåskjell fra skjærgården. Pepper bestilte grillede kamskjell i lime og ingefærsmør.
Det var slik en strålende aften at Salt klinte til med en flaske Puligny Motrachet "Le Trezin" fra Marc Colin som kveldens følge. En super vin til 895 kroner.
Idyll. Blåskjellene kom under et lokk av smeltet ost. Greit, men heller ikke mer.
Peppers kamskjell var også greie, med terninger av paprika og sukkererter. Det var lite preg av lime og ingefær i smøret.
- Det kunne løftet retten, men dette er bare stekefett for meg.
Det gamle fyret er sjarmerende og idyllisk. Innredningen er gammeldags på den veldig sjarmerende måten. Det sekskantede fyrtårnet er integrert i huset, og danner et artig rom for gjester som ønsker det litt intimt. I annen etasje er det gamle fyrhuset blitt bar med utrolig utsyn.
Pepper ble straks utstyrt med et papirforkle. Den sørfranske fiskesuppen Bouillabaisse bugnet av havets fangst. Et par hele sjøkreps, haugevis med reker. Litt laks og hvitfisk.
- Litt sølete å måtte pille skallet av kreps og reker selv, det er jo kokhett.
Grillet brød fulgte med, med deilig "rouille" - en rød, krydret hvitløksmajones - pent servert i et skjell.
Bouillabaissen er litt vannete og tynn, men reddes av mye godsaker oppi, mente Pepper.
Salts grillspyd av ulke og steinbitt kom med reker og blåskjell, kokte poteter og en stor mengde fløtesaus.
- Mye saus, og litt uinteressant ellers, var dommen.
Vinen var fantastisk, og dessertene helt ålreite.
Ubetalelig. - Det er ikke maten som trekker. Den er sånn passe. Men himmel og hav for et sted, sukket Pepper.
- Antagelig er det enda mer spesielt når høststormen piper rundt hushjørnet.
Solen hadde gått ned, havet var endeløst, selv om Salt og Pepper antok at Danmark lå der ute i det fjerne. Det var fortsatt sommervarmt. Snekka lå i vannkanten og skipperen smilte fornøyd. Det var kveldens siste tur.
- Skal ikke sånne karer ha pipe? hvisket Salt.
- Mat og drikke 2000 kroner. Egentlig for dyrt. Men tre timer på Norges mest spektakulære restaurant i verdens beste sommer-Norge-vær: Priceless.
