– Kan vi sitte ved vinduet og se på båtene?
Salt var tydelig fornøyd med plasseringen ytterst mot sjøen på Tjuvholmen. The Edge har plassert seg på kanten av den lille kontorøya, med ryggen mot konkurransen og ansiktet mot sjøen.
– Det er vel fineste utsikten her i strøket, sa Pepper.
De to startet med et glass champagne fra den lille produsenten Mercier. Det var et hyggelig bekjentskap som også fungerte til forrettene.
Menyen var en smule kjøttsentrisk. The Edge er i hovedsak en biffrestaurant, med kalvekjøtt fra limousinrasen som hovedingrediens i menyen. Kjøttet fås i flere varianter, fra indrefilet til entrecôte i ulike størrelser. I tillegg kan man få villsvin, hjort, kylling og en ensom, ovnsbakt laks.
– Fisk er ikke akkurat det man trenger å komme hit for, slo Pepper fast.
Salt startet med en oksehalesuppe. Den var litt tynn i smaken, men innhold gode biter av oksehale og strimlede grønnsaker.
– Grei nok, ikke så mye mer.
Pepper var mer begeistret for sin skalldyrsuppe, som var tykk og velsmakende, og proppfull av reker og kreps.
Foto: Elin Høyland
STIL: Service og miljø scorer høyt på The Edge.
Rimelige dråper
Til hovedrett valgte Salt en limousin-ytrefilet, mens Pepper ville prøve lammefileten.
I vinlisten fant de en flaske Barolo 2005 fra Prunotto, en riktig slugger til kjøttmaten. Til 2,5 ganger polpris var prisen på 750 ikke så gæren. The Edge utmerker seg forøvrig med å ha mange viner i det lavere prisskiktet på listen, endog noen langt ned på 300-tallet.
Salts biff var nydelig rosa med en sprø, god stekeskorpe, og perfekt medium minus, som bestilt. Den kom med klassisk bifftilbehør: mais, tomat, sopp og et utvalg av sauser.
– Helt super, mør og fin.
Peppers lammefilet badet nesten i et speil av saus med hvitløk og mint. De tynne filetene var forsiktig stekt og riktig gode. Tilbehøret var litt standard: strimlede grønnsaker som squash og gulrot. Rause porsjoner henholdsvis ovnsbakte og fløtegratinerte poteter fulgte med. Med litt mye saus og litt bløte fløtepoteter ble det mye som fløt rundt på Peppers tallerken.
Heldigvis var den kraftige Baroloen en solid kontrast til det litt fetladne i maten.
Surprise!
Kelneren var diskret tilstede når det trengtes, og usynlig ellers. Slik det skal være.
Lokalet på The Edge er lite og smalt, med en halvåpen kjøkkenløsning som gjør at gjestene tydelig kan høre kokken jobbe.
Utenfor duppet små og store båter forbi mellom nesoddbåter og danskeferger. For dem som liker havneidyll, har stedet absolutt noe for seg. Kanskje hjelper det mot konkursspøkelset som herjer den nye bydelen, med to nedlagte spisesteder bare de siste månedene. Gjennomsnittlig levetid er dermed ganske kort på nyutbygde Tjuvholmen.
Salts dessert av tre ulike crème brûlée-er smakte appelsin, kardemomme og rosmarin. Det var riktig godt. Pepper fikk Pære Surprise, som viste seg å være hvitvinskokt pære med deilig, hjemmelaget vaniljeis. Kanskje var pærene tatt på slang fra villastrøkene utenfor bykjernen. Det var i hvert fall en sesongriktig avslutning.
Regningen kom på såvidt over 2000 kroner for tre retter med to glass champagne, en flaske Barolo og dessertvin. Prisen ble godt hjulpet av et sprekt vinvalg. Dermed utmerker The Edge seg med å servere ganske god verdi for pengene.
– Da er det ikke bare tjuver her ute på holmen, sa Pepper, og trakk inn et siste drag av sjøluften før nattelivet lokket på Solli Plass.
