Ute i skumringen skrålte endene i Slottsparken. I restauranten dekket fortsatt kelnerne bord, rettet på stoler og gjorde klart for kvelden. Salt var tidlig ute og sank ned i en myk Corbusier-stol i baren til venstre med et glass hvitvin.
Kunstnernes Hus har vært stengt noen måneder. Knut Klosters selskap Det Virkelig Gode Liv har tatt over den tradisjonsrike restauranten, som nylig gikk konkurs, og pusset opp funkisstorstuen.
Lokalet var fullt gjenkjennelig. Alt var bare blankere. Det nitriste grå taket var blitt terrakottarødt. Kulelampene var større og svevde som augustfullmåner over bordene. I den gamle baren utenfor kjøkkenet glitret det glamorøst i dyplilla mosaikkfliser. I den venstre enden sto en ny, stor bar dekorert i duse farger med hver enkelt fargekode annonsert i de små feltene.
Mat i tiden. Menyen er helt i tiden: norske ingredienser og rimelige og lite brukte deler av dyret opphøyet til gourmetmat ved hjelp av elegant og høyteknologisk tilbehør. En dagens seksretter inneholdt retter som krabbe og selleri, ishavsrøye med kålkrem, rype med epler og persillerot. Dagens meny koster 600 kroner for seks retter og 300 for tre. Bakenfor finnes en liten à la carte, med to forretter, to hovedretter og desserter.
Foto: Ståle Andersen
STRAM FISK. Kjøkkenet lager mat i tiden, men foreløpig er den ikke helt på høyden.
– Jeg finner ikke mye som frister, sa finslige Pepper, som foretrekker kamskjell fremfor klippfisk og indrefilet fremfor oksekjaker.
– Ja, menyen er ikke akkurat skamløst publikumsfrieri. Her må vi stole på at kokkene vet hva de gjør, sa Salt.
At folk fra Victor og nedlagte Bagatelle står ved grytene, gir grunn til tillit. Salt hadde tro på seksretteren, mens Pepper plukket litt herfra og derfra for å sette sammen et måltid som ville falle i smak.
– Vi er så nyåpnede at vi ikke har noe ordentlig vinkart ennå. Vil dere ha en god flaske eller forskjellige viner på glass? spurte kelneren.
Salt og Pepper ønsket en flaske og fikk en nydelig St. Aubin til maten. Mens de ventet, spiste de ferskt brød med Røros-smør og svinefett med rosmarin.
Restauranten var sparsomt befolket. En kjendis her, noen vestkantdamer der. En og annen futurist med tung pannelugg og mørk leppestift manglet med andre ord for den perfekte 1930-tallsscenen.
Stram fisk. En appetittvekker med laks og lakserogn var litt blek i smaken. Men Salts to østers med henholdsvis soya-sesamsaus og rødvinsvinaigrette lovet godt. Krabbesalat med selleri var en oppvisning i moderne matkunst: En kjølig salat av strimlet stangselleri lå under et friskt gelébånd laget av persille og gin. Krabbesalaten med crème fraîche var myk og luftig og fikk følge av dill i pulverform.
Røykt ishavsrøye på kålkrem med blåskjellskum ble blek og likegyldig i forhold.
– En liten pause før hovedrettene? spurte kelneren.
Han var profesjonell og alltid tilstede i tide.
En liten porsjon mør rype med persillerot og eple i små terninger var hovedrett i seksretteren og smakte fortreffelig. Verre var det med Peppers seirygg.
– Denne fisken kan jeg ikke spise, sa Pepper om fisken på tallerkenen.
Den finstrimlete kålen ved siden av var delikat, potetpureen var deilig, men fisken med blåskjellskum både smakte og luktet stramt.
– Er det noe galt? spurte kelneren og tilbød en ny hovedrett. Pepper var mett på tilbehøret, og takket nei.
De nye eierne har ikke tatt det nordiske mattemaet så langt som til ostene. På ostebrettet var det klassiske, franske oster, som de fikk velge fritt fra. Tynt, ristet nøtte- og fruktbrød og fikenmarmelade var tilbehør.
Pepper sto over dessert, mens Salt fikk yoghurtsuppe med pistasjnøtter og blodappelsin. Over en lys suppe tronet en klatt blodappelsinsorbet, som ga suppen et ekstra piff.
Prisen var slett ikke verst. Peppers fisk var strøket fra regningen, som kom på i underkant av 2000 kroner for seks pluss to retter, aperitiff, en flaske og tre glass vin.
– Maten kler lokalet. Og den er veldig «riktig». Men jeg synes ikke den er helt på høyden likevel. Det gjenstår å se om det er dette folk vil ha, sa Salt.
