Foto: Per Thrana
SPEKTAKULÆRT: Utsikten fra Grefsenkollen kan ta pusten fra en.
Med et glass champagne på terrassen kunne Salt og Pepper se seilbåtene duppe i fjorden i kveldssolen. Selv var de 377 meter over havet.
– Denne utsikten tar nesten pusten fra meg, sa Salt, og var litt lei seg for at syv retter bare kunne nytes innendørs denne sommerkvelden.
Ringnes-familien åpnet Grefsenkollen Sportsstue i 1927. Den var et ektefødt barn av forbudstiden og ga ølprodusenten Ringnes et sted å skjenke øl utenfor byens grenser.
I 2010 er mye av Marka okkupert av svette 50-åringer i sykkeltrøyer, men på Grefsenkollen er det det gode liv som hersker. Siden Grefsenkollen ble tatt over av Kloster-familien i 2008, har restauranten kapret deler av staben fra Bagatelle og tatt mål av seg til å bli en av Oslos beste restauranter.
Fransk-norsk forbrødring
Salt og Pepper hadde knapt satt seg da de fikk deilige forsmaker på hva som ventet. Froskelår med hvitløksdip, fritert andeconfit, skalldyrcappuccino og en deilig oksetartar med vaktelegg var bare smaksprøver på kjøkkenets syvretters meny (830 kroner).
– Dette lover riktig godt, sa Pepper.
Mellom Grefsenkollens rustikke tømmervegger er sportsstuens gamle sjel bevart og modernisert, men det er utsikten som er konfekten. I klart vær er dette et spektakulært sted.
Nær naturen er også maten. Grefsenkollens kjøkken lar råvarene skinne og tilfører bare nennsomme, naturlige smaker av vår og natur.
Råmarinerte kamskjell kom med tynne, tynne flak av stikkelsbærgelé, smørmajones, høvlet reddik, rogn og sjøgress. Det var lekkert og sublimt.
– Så enkelt og fantastisk. Bravo! sa Salt.
Kalvetunge var ikke det Pepper hadde ventet som neste rett, men i selskap med hvit asparges, grønne «aspargesskrell», kapers og sennepshollandaise var det fantastisk godt.
– Her er det så mange smaker, men det spiller som en symfoni, mente Pepper.
En fransk, grillet foie gras lekte ubesværet med en rotnorsk rabarbra og gelé av honning.
En syltet og lettrøkt laks hadde selskap av en østers i en eng av gode ertebønneskudd, selleri, nepeskum og rogn. Igjen var det fulltreff på smakskombinasjonene.
– Her leker de ikke kjøkken. Dette er toppklasse, var Salt og Pepper enige om.
Den medfølgende vinmenyen var så fristende at Salt og Pepper knapt nok kastet et blikk på vinmenyen. Her bølget det mellom riesling, Alsace, late harvest gewürztraminer og noe så ukonvensjonelt som hvit burgunder til kalvetungen. Vinpakken var nokså plettfri – og en av få som forsvarer prisen og gir gjestene en opplevelse.
Nikk til naturen
Hovedretten av kjøtt var den eneste retten Salt og Pepper kunne sette fingeren på. Kjøttet var ikke så mørt som det burde være, men smaken og kombinasjonene med sellerirot og stensoppkrem, kantareller, vanvittig gode poteter bakt i smør – pommes Anna – og kantareller var helstøpt.
Servicen er helt på topp. Mat og vin ble presentert på en forbilledlig måte, og hyggelige kelnere lot aldri Salt og Pepper bli sittende og lure eller vente på noe.
– Dette er en strålende totalopplevelse.
Nydelige franske oster var noe mer enn et pliktsteg i menyen, og da servitøren kom med en «førdessert» bestående av nydelige markjordbær og vaniljeis – det enkleste og beste som finnes – var Salt solgt.
Den «ordentlige» desserten var deilige moreller naturelle med sorbet av Snøfrisk og granité av frosset kløver. Igjen dette diskrete nikket mot naturen som blomstret utenfor døren.
Med en slik kvalitet er ikke engang den kronglete adkomsten uoverkommelig. Regningen kom på nær 3500 kroner for to ganger syv retter med aperitiff, vinpakke (695 kroner) og kaffe. Det er ikke billig, men likevel god verdi for pengene.
– Her lukter det Michelin-potensial lang vei, sa Salt.
For med utsikt, sjel og en matopplevelse på øverste hylle, er det ingen grunn til å surre rundt nede i byen for kresne ganer.
