Duften av karri og kardemomme snek seg rundt hjørnene og ut i gangen fra spisesalen. Fra kjelleren lød musikk. Salt og Pepper ble ledet ned trappen til garderoben og fikk et glimt av hva som foregikk.
En av Pakistans fremste sitarspillere holdt konsert for et lydhørt publikum. Antrekkene spente fra den tradisjonelle kvinnedrakten shalwar kameez til lusekofter og trange jeans.
Mehfel i Kirkegaten er ikke bare pakistansk restaurant. Spisestedet, som åpnet i vår, er også et slags tokulturelt forsamlingslokale, hvor gjestene med jevne mellomrom skal få stilt både åndelig og fysisk sult.
– Vil dere ha buffet eller meny? spurte servitøren.
Langs veggen sto blanke beholdere lukket over varm mat og ventet på konsertpublikumet. Duften til tross, Salt og Pepper ville heller spise fra Mehfels vanlige meny.
Det skulle vise seg å dufte mer enn det smakte.
Pent lite pynt. Mehfel serverer mat fra Punjab-regionen – kjent som kraftig, krydret mat, gjerne bakt i tandoori-ovn og ofte servert med fløtebaserte sauser. Ni små- og forretter koster fra 69 til 89 kroner, 25 hovedretter fra 129 til 199 kroner og 11 desserter fra 55 til 75 kroner. Vinkartet er lite, men vinene er valgt ut for å passe til den krydrede maten.
Salt og Pepper synes likevel øl smaker best til pakistansk mat.
– Synd de ikke har indisk øl, men det er visst blitt umulig å skaffe i Oslo, sa Pepper.
Salt spiste dal, tradisjonell gul linsesuppe. Den var lett og delikat og fikk ekstra friskhet av fersk koriander. Pepper spiste kylling shashlik, kylling grillet på spyd.
– Har de ikke marinert den lenge nok? sa Pepper. Kyllingbitene var riktig tørre. Mens Salt spiste opp suppen, kikket Pepper på lokalet. Det var enkelt uten å føles nakent. På lysmalte strievegger henger bare innrammede pakistanske kunsttrykk, ikke et eneste paljettpyntet kjerrehjul.
– Så deilig at det ikke henger glitter og røde gudinner overalt i full etno-stil. Det er jo ikke sånn det er i Pakistan, sa bereiste Pepper.
På Mehfel finnes ikke dekketallerkener og matkar i siselert messing. Her kommer all maten på enkle, hvite fat.
Krydderknark. Men det var ikke bare pynten som manglet i Salts hovedrett, kylling med karri, rosiner og cashewnøtter.
– Her er det hverken nøtter, rosiner eller noe særlig smak, sa Salt om den milde retten.
– Den smaker mest fett.
– Ingen har spurt oss om hvordan vi liker maten krydret, påpekte Pepper, som var litt mer fornøyd med lam karahi, saftige kjøttbiter stekt med paprika, koriander og litt mer krydder enn kyllingen.
Krydret nanbrød og hvitløksnanbrød kunne lett forveksles med hverandre i brødkurven, for ikke å snakke om med vanlig, ukrydret nan. Gjestene som kom opp fra konserten, var hakket mer pikante.
– Er ikke det Odd Einar Dørum? spurte Pepper.
Etterhvert hadde betjeningen mistet litt interessen for Salt og Pepper. Å få dessert og mer drikke krevde både venting og vinking. Og servitøren, som var norsk, slet veldig med å forklare forskjellen på shir korma og shahi kheer, begge angivelig ris og melkebaserte.
– Denne mangler kardemomme. Masse kardemomme, sa Pepper, som ofte har spist shir korma under annet navn. Grøten på melk og tynne nudelbiter smakte mest av sukker og sammalt hvete. Shahi kheer, som egentlig er en slags rispudding, hadde mer form som en søt rissuppe med mild smak av pistasienøtter, men var helt klart den mest vellykkede av de to dessertene.
– Det er lenge siden jeg har smakt pakistansk mat med så lite smak, sukket Pepper.
Prisen var ingenting å sukke over. To ganger tre retter og fire glass øl kostet 879 kroner. Men hvis det er mat, og ikke musikk eller poesi, man er ute etter, kan man like gjerne gå til restauranter hvor kokken er litt mindre gjerrig på krydderet.
