En varm kveldssol skinte fortsatt over Kristiansand. Sommergjester ruslet arm i arm ned til restaurantene på bryggekanten. Men Salt og Pepper gikk motstrøms til det mange mener er en av sørlandsbyens beste restauranter.
Bank og bordell. – Her må det være fint å sitte når det blir høst ute, sa Salt da de gikk ned i Luihns lune kjeller, i et ærverdig gammelt trehus som tidligere skal ha rommet både bank og bordell. Under taket er det tykke bjelker, i midten av lokalet troner en stor anretning med vinflasker. På de varmgule veggene henger bilder av kristiansandkunstneren Per Fronth.
Servitøren var standsmessig kledd i svart og hvitt og så alvorlig ut. Først da hun snakket om en «nydelig italiener», en rødvin, kom smilet frem.
– Men hun virker som hun kan det meste om mat og vin og restaurantens historie. Hun har nok fagbrevet sitt i orden, sa Salt, som lot seg overtale til å starte kvelden med en «Lady Luihn», som var en frisk blanding av appelsinjuice, aprikoslikør og gin.
Menyen inneholder syv forretter (89-145 kroner), tre fiskeretter (235-285 kroner) og syv kjøttretter (256-296 kroner). Salt begynte med en skalldyrterrin fra dagens meny, varmt anbefalt av servitøren, og ble lykkelig da terrinen viste seg å bli servert med store, stekte kamskjell. Kamskjellene var deilige, men den kalde terrinen med laks og skalldyr hadde veldig lite smak.
Pepper spiste et stykke ovnsbakt uer med en fantastisk sjysaus med smak av appelsin, salvie og smør.
– Jeg må spørre hvordan han lager denne sausen, sa Pepper, idet kjøkkensjefens høye, hvite hatt forsvant ut fra kjøkkenet og bort til en familie i et hjørne.
– Smaker det, spurte han.
– Som alltid, svarte familiefaren.
Potetfest. Salt hadde valgt frityrstekt brosme til hovedrett, for anledningen sprø på toppen og med en intens spinatsjy. Den hvite, magre fisken skivet seg delikat.
Peppers dåhjort var mør etter å ha blitt stekt i svinenett, og kom med en smaksrik saus som viste seg å inneholde vannmelon. Ekstra saus i et sausenebb fulgte med, for her skulle det ikke skorte på saus og poteter.
Salt og Pepper fikk ikke bare én, men tre varianter av Nordens appelsin: kokte, ovnsbakte og «pommes boulangère», poteter kokt med løk og kjøttkraft. Dessuten en raus bolle med wokede grønnsaker.
– Det smaker godt. Men det blir litt mye på én gang, sa Salt.
Det syntes ikke paret i båsen bak dem. De spurte spesielt om det kom poteter til hovedrettene, og var begeistret over det brede utvalget.
Lørdagsgodt. Sammen med kaffen fikk Salt og Pepper et giftbeger med seigdamer og seigmenn, skumbiler og småsjokolade.
– Godis er godt. Men kanskje litt pussig på en restaurant som ønsker å være byens beste? Er det snobbete å si at det blir litt mange syntetiske smaker etter et godt måltid, lurte Pepper, som avsluttet kvelden med en panacotta, en italiensk fløtepudding. Salts crème brûlée hadde god vaniljesmak, men et altfor tykt knekklag på toppen. Pasjonsfruktsorbeten som fulgte med, smakte veldig kraftig, og Salt spurte om den var hjemmelaget.
– Nei, den er fra Hennig-Olsen Is, sa servitøren, og forklarte at når det finnes så gode Sørlandsprodukter som Hennig-Olsen Is lager, er det liten vits å lage sine egne. En litt defensiv innstilling, kanskje.
På vei ut passerte Salt og Pepper en tralle med brennevin og kom på at de gjerne skulle ha hatt noe til kaffen, hvis de hadde blitt tilbudt det.
De betalte 1800 kroner for to trerettere, aperitiffer, kaffe og vin. Luihn har god mat og en lun, fin stemning, men kan gjerne heve ambisjonene et par hakk.
