Det var en av disse maidagene byen tømmes, men på Bagatelle var det velfylt likevel. På den korte, men kompakte menyen sto franske fristelser i kø, og en hel hær av servitører var på jobb. I hovedrommet var alle bord tatt, bortsett fra ett. Det var dekket til én.
– Kanskje kommer Sveaas, sa Pepper, og snakket om eieren.
– Eller Hellstrøm, sa Salt, og snakket om sjefen, den eneste i Norge som kan smykke seg med to Michelin-stjerner.
Ingenting de skulle oppleve denne kvelden, tydet på annet enn at Bagatelle satser det som satses kan på å beholde både stjernene og posisjonen som hovedstadens topprestaurant.
Tilfeldig? Neppe. De hadde fått en varm og entusiastisk velkomst, som om hovmesteren hadde stått parat innenfor døren og ventet på dem hele dagen. De var blitt ført rett til et hyggelig hjørnebord som sto klart. De var blitt tatt like varmt imot av en servitør som kunne lese tanker og hadde champagne klar. De var blitt bombardert med franske gloser og teknikker ispedd orientalske grep. Og de var blitt spurt om de hadde noen allergier som kjøkkenet burde vite om.
Så hadde de sludret med vinkelneren, en sånn som kan foredra så lenge det skal være om viner, druer, lagring og luft, og som også dekanterer de hvite. Han hadde anbefalinger, hvilket kan komme godt med når vinkartet er på 32 sider, med få flasker under tusenlappen.
Bagatelle byr på seks forretter fra 280 til 320 kroner og åtte hovedretter fra 350 til 420 kroner. Så er det selvsagt Bagatelles lange Grand Menu til 1350 kroner, som også kan spises i utdrag.
– Skal det være ni retter eller 12? spurte Pepper.
– Eller seks eller kanskje bare tre? undret Salt.
Bagateller i fleng. Men antall retter er et svevende begrep hos Bagatelle. Før Salt og Pepper kom til den egentlige forretten, var de blitt traktert med en hel sekvens av innledende øvelser: Små glass med vichysoisse og melonsuppe, kremmerhus med crème fraîche ispedd blåskjellkraft, oliven-is og vannmelon, og ikke minst lekre små asparges.
Før hovedretten vanket en klatt frossen sangria, og etter dessertene petits fours og andre søte utskeielser. Særlig i starten skjedde det så svimlende mye ved Salt og Peppers bord at de nesten var lettet over å få spise sine forretter i fred.
Fra à la carte-menyen hadde Salt sikret seg seks dugelige Bretagne-østers, tilberedt etter japansk «inspirasjon», som blant annet betydde salt og søt saus og skarp garnityr.
– De er deilige og fantastisk store, og jeg elsker japansk mat. Men hadde jeg kunnet velge, ville det nok blitt østers i naturlig og avkjølt tilstand, sa Salt.
Pepper jobbet seg frydefullt gjennom tre grillede kamskjell, lett sprø utenpå, men de hadde ikke vært på varmen et øyeblikk for lenge. De kom med gremolata-saus, en italiensk blanding av hvitløk, sitronskall og persille.
Dugelig due. Da Salts hovedrett av due kom på bordet, var den allerede en gammel kjenning. Mellom ovnen og kniven hadde den nemlig vært bortom bordet og blitt vist frem av kokken. Inni var den rosastekt som lovet, og den kom med wasabi og deilig, frisk sommerkål. Sausen var i søteste laget, men totalt var hovedretten deilig – og generøs.
Pepper hadde holdt seg til havs og hadde nå fått grillet piggvar – gyllen og lekker, elegant servert på høykant, og spisset med den syrlige smaken av granateple. Kanskje hadde kokken tatt den et øyeblikk for tidlig; det var bare såvidt fisken slapp sine lange ben. Men den slapp.
Til dessert vanket det ferske fiken på Salt, bakt og servert med lavendelhonning og rosmarin. Salt lurte et øyeblikk på hvorfor hele stasen ble servert på en egen asjett fylt med tørket lavendel – men da servitøren helte på varmt vann, steg duften av lavendel til værs og blandet seg med smaksinntrykkene.
Pepper hadde bestilt sufflé, som man med fordel kan bestille tidlig, siden det ifølge servitøren tar 40 minutter å lage den.
– Men dette ville det uansett vært verdt å vente på, sa Pepper og mesket seg riktig lenge med både suffleen og tilbehøret av pasjonsfrukt og yoghurtsorbet.
Total nytelse. Etter alt dette kunne Salt og Pepper bare innta hvilestilling – og nyte kaffen som kom med sitt eget sett godsaker.
– Her er det virkelig snakk om en totalopplevelse, sa Salt.
– Man blir virkelig godt tatt vare på, og alle overraskelsene er med på å veie opp for stive priser, sa Pepper.
Den minste overraskelsen var at regningen ble betydelig, og snittprisen på hovedrettene har steget med nesten en femtilapp siden Salt og Peppers forrige besøk i 2004 – en økning på mer enn 13 prosent. To ganger tre retter, aperitiff, en flaske og ett glass vin, samt to kaffe, kom på litt over 3300 kroner.
– Men vi visste hva vi gikk til, sa Salt.
– Absolutt, sa Pepper.
– Og jamen er jeg glad vi gikk!
