Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i Oslo Spiseforretning. Potetene kommer fra én gård i Vestfold; spekeskinken fra en annen. Soppen er dyrket i Ås i Akershus, og i smørskålen ligger smør fra både Kviteseid og Røros.
Da Oslo Spiseforretning åpnet i Gamlebyen for et par år siden, var ideen å servere norske råvarer på gourmetvis i lokalet som har vært serveringssted siden 1876. Det har de fortsatt med.
En blid servitør ramset opp dagens meny, men à la carte-menyen sto ikke tilbake for dagens fem retter. Seks forretter koster mellom 105-145 kroner, syv hovedretter fra 180-265 kroner, og seks desserter fra 95 til125 kroner
Pepper valgte menyens særeste retter: Kalv- og svineterrine med hjemmesyltede agurker, og blodig hvalbiff med ertepuré, mens Salt gikk for dagens.
På toppen av en kremet og fyldig aspargessuppe tronet et kamskjell pyntet med oransje perler av lakserogn. På bunnen av tallerkenen, som en ekstra belønning, lå enda flere lakseperler.
Servitøren slet fælt med å finne en vin som gikk til Peppers forrett. Rosévinen hun endte med var ingen fulltreffer.
– Det er jo ikke hennes feil at det er vanskelig å matche vin med denne maten, men det er litt rart at de ikke har drikkeforslag til det som står på menyen, sa Pepper.
– Nydelig terrine, forresten, kokt kjøtt er så undervurdert.
Norske røtter. Dagen andre rett, skinnstekt hardangerørret, delikat anrettet på sprø sukkererter, vårløk og varme, men ennå sprø reddiker var en fryd for både øye og gane. Da den salviebakte svinenakken kom på bordet, begynte Salt å bli mett, men det var vanskelig å la noe av det smakfulle kjøttet, de ovnsbakte rotgrønnsakene og de bittesmå, gyldne potetene fra Vestfold ligge igjen på tallerkenen.
Pepper mente hvalkjøttet kunne vært litt mer stekt, men var ellers fornøyd med det mørke kjøttet, som hvilte på en knallgrønn ertepuré, bakt nyløk og en kraftig rødvinssaus.
Spiseforretningens totalrehabiliterte spisesal er inspirert av Lars Backers interiør samme sted fra 1925. Med varmrøde vegger, sjakkrutet flisegulv og en lang, svart benk langs vinduet, er det nesten bare moderne lamper i taket som avslører at dagens restaurant ikke har en 80 år gammel historie.
– De to ved siden av oss må ha møttes på nettet, og nå angrer hun så mye at hun ikke en gang vil drikke alkohol, hvisket Pepper. Resten av gjestene så ut til å hygge seg godt, enten de var par rundt de 30 eller grupper av godt og vel middelaldrende venner. Alle var uformelt kledd.
Det var tid for dessert. Pepper valgte pannekaker fylt med aprikoser og servert med vaniljeis og karamellsaus.
– Langt over forventningene. Fordi den er kald, blir den ikke overveldende og tung, mente Pepper.
Salt var også fornøyd med sin fløterand og pasjonsfruktsorbet.
– Alle andre restauranter ville servert dette som panna cotta, men det er jo akkurat det samme som fløterand, sa Salt og lo.
Mellom to stoler. Servitøren beklaget at det hadde vært en litt kaotisk kveld, noe hun ikke trengte å gjøre overfor Salt og Pepper. De to kvinnene som sto for serveringen var alltid på pletten, ualminnelig blide og delte villig vekk sine kunnskaper om maten og hvor den kom fra.
Regningen for aperitiff, tre pluss fire retter, fire glass vin og kaffe kom på litt over 1600 kroner. Det er det ingenting å si på.
– Men hvem tar du egentlig med hit? spurte Pepper. Oslo Spiseforretning er et hyggelig sted med kvalitetsmat og god service. Men det er litt for uformelt for stive forretningsmiddager, litt for dyrt for hverdagslige vennemiddager, og ikke helt romantisk nok til å bli en favoritt blant kjærestepar.
