Kanskje de har en aldri så liten kjøttkake på lur? undret Pepper.
– Ja da, de har rømmegrøt og spekemat også, svarte Salt. – Men det er i kafeen, det.
Sensommerkvelden tyknet utenfor Haukeliseter og den elegante Nansensalen fra 1890, der kokker og kelnere fra mange land serverer høytravende fjellkost. Norsk tradisjon skal det visst være – med, som det heter på hjemmesiden, «en skandinaviskpreget crossover mellom fjell, seter og middelhav».
Sagt på en annen måte: Geitosten de lager her, er chèvre, og den smakte fortreffelig på den pestostekte toasten de spiste til forrett.
– Jeg synes det er modig gjort på en DNT-hytte, jeg, sa Salt mellom munnfullene.
– Å krysse noe annet enn fjell og vidder, provoserer sikkert opptil flere purister i den hardeste, helnorske kjernen.
– Ja, i brosjyren står det jo omtrent at sånne som absolutt må ha tradisjonell norsk husmannskost, får holde seg i kafeen og ikke komme inn hit, lo Pepper.
Tindegourmeter. Haukeliseter eies av Stavanger Turistforening, en del av Den Norske Turistforening (DNT). I flere år har DNT samarbeidet med Landbruksdepartementet om en lokalmatkampanje. Målet er å styrke lokale tradisjoner, oppskrifter og leverandører der DNT-hyttene ligger, og sørge for bedre mat til slitne tinderanglere.
Men Haukeliseter går mye lenger enn som så. Fisken er nok fisket i Ståvannet utenfor, og kan hende er viltet skutt bak nærmeste åskam. Men teknikker, inspirasjon og ikke minst kjøkkenstaben er hentet fra helt andre deler av verden.
– Dette kan vi kanskje kalle middelhavsreinsdyr, foreslo Salt da de kom til hovedrettene. Fileten Salt hadde fått, var lekker og mør, men viltsmaken var det ikke mye igjen av.
– Jeg er glad i hvitløk, men her er det så mye at den slår ihjel alt annet, sa Salt.
Peppers helstekte fjellørret var minst like eksotisk, servert som den var med auberginer, squash og litt paprika. Det var en meget liten fisk, som balanserte på toppen av et par enorme nypoteter. Den så ut som om den var ved å sprette av tallerkenen.
– Strengt tatt burde den nok vært stekt noen øyeblikk til, for den slipper ikke benet helt. Men det holder såvidt – og dessuten er det så travelt og hyggelig her at jeg ikke gidder å klage, sa Pepper.
Fullt rundt langbordene. Det var nemlig godt og fullt på Haukeliseter denne kvelden. Gjestene så ut til å være en blanding av bilturister på vei mellom Østlandet og Vestlandet, fotfolk på vei fra hytte til hytte og gjester som hadde slått seg ned her på seteren for noen dager. Salt og Pepper fikk seg en god kikk på de andre – for i god DNT-ånd blir middagsgjestene ristet sammen ved langbord.
Husets treretters middag er det eneste som gjelder, men den endres ofte. Denne kvelden kostet den 245 kroner, eller 210 forhåndsbestilt. Man kunne velge fra en meny med to forretter, to hovedretter og to desserter. På gode kvelder er det visstnok tre alternativer. Vinkartet domineres av rimelige viner, for det meste fra den nye verden. Også fjellvann er oppført på drikkelisten, til kroner null.
Dragefrukt på viddene. «Dagens is» var et understatement. Desserten Pepper fikk, var en fargerik og festlig miks av valnøtt-, vanilje- og bringebæris, pluss rikelig med bær og frukter – inkludert en de ikke klarte å identifisere. Det lignet på en melonskive, men var nesten hvitt i kjøttet.
– Det må jeg nesten ut på kjøkkenet og spørre om, sa den hyggelige og effektive servitøren, som hittil hadde hatt svar på det meste.
Noen sekunder senere var han tilbake: – Dragon fruit fra Thailand!
– Jaggu sa jeg lokale råvarer, flirte Salt.
– Nå er du vanskelig, sa Pepper. – I sum er dette noe av det spenstigste jeg har spist på en norsk fjellstue.
– Ja, miksen av råvarer hjemmefra og inspirasjon utenfra er overraskende og langt på vei vellykket, selv om reinsdyret fikk en overdose hvitløk, medga Salt.
Regningen for to ganger tre retter og en liter vin kom på 740 kroner – svært rimelig for et minneverdig måltid. Man kan godt gå noen mil hvis belønningen er middag på Haukeliseter.
