Et ungt sted i en forynget bydel er dette, og ser ut til å ha stor tiltrekningskraft på den nye generasjonen Grønland-boere. Siden midten av november har Vognmand Nilsen holdt hus mellom Grønlandsleiret og Biskop Gunnerus gate, i et nyutviklet område med sushi, pizza og flere barer som nærmeste nabo.

Dette er også boligstrøk og den som sitter ved de store vinduene kan nok føle seg som fisk i akvarium. Men da kan man trekke innover i lokalet som nærmer seg størrelsen på en håndballbane. Høyt under taket er det også, med et virvar av rør og ventiler i liksomindustriell stil. Men hyggelig er det, og fra de fleste bordene har man innsyn til et åpent og lyst kjøkken. En storskjerm henger på kortveggen, risikerer man kanskje fotball til maten her?

– Nei, der hadde vi tenkt å vise film fra gamle Oslo, helt til vi oppdaget at sånt ikke uten videre er lov, forklarte servitøren.

Gamle Grønland. Gamle dager er likevel representert med et stort portrett av vognmannen selv, en herre med bart og tversover. Visstnok er stedets eiere hans barnebarn og oldebarn. På restaurantens hjemmeside heter det også at de ønsker å trekke historien tilbake til tidligere tider og personer som levde og arbeidet på Grønland.

Vognmand Nilsen spiller på hele registeret fra barmeny og en lavpriset "dagens vognmann" til full seksretter til 560 kroner. À la carte-menyen byr på tre forretter fra 99 til 135 kroner, og tre hovedretter fra 189 til 245 kroner. Kjøkkenet hadde til og med en liten overraskelse i form av et krus med god og varm jordskokksuppe.

Salt valgte kongekrabbe i en speket lakserull, pyntet med lakserogn. Den ble artistisk servert stående og Salt konstaterte ikke uten en viss lettelse at laksen var overraskende lite salt i smaken, og slapp det deilige krabbekjøttet frem. Peppers hummerbisque var piffet opp med safran-aioli og en hummerhale, men den mørkt gyldne suppen var så kraftig at Pepper måtte ty til vannglasset flere ganger underveis.

Åpner for lunsj. Hovedrettene kom på varme tallerkener, stilige med en liten fot som løfter dem opp fra bordplaten. Tilbehøret var også litt utenom det vanlige: Salt koste seg glugg ihjel med lammekjøtt, servert med aprikos, rotgrønnsaker og spinat. De stekte potetene som fulgte med var imidlertid tørre og uappetittlige. Pepper hadde valgt tangbakt torsk, men tangen var nok mest til pynt – den satte ihvertfall ingen merkbar smak på det store, lekre ryggstykket. Men fisken flaket seg perfekt og suget til seg saft fra en stor klase cherrytomater. De var for anledningen røkt og utgjorde et ualminnelig godt følge til hvit fisk.

I helgene serveres her også lunsj, røpet den hyggelige servitøren.

– Vi tenker på full lunsjservering, men ikke før til våren. Vi vil gjerne at middagsserveringen sitter som den skal først, fortalte han.

Det er nok ikke så dumt. Selv kunne han godt hatt større kunnskaper om maten han serverte; for nesten hvert spørsmål måtte han en tur til kjøkkenet for å finne svar. Til mannens forsvar skal det sies at seksretteren skiftes ut hver uke, så det er nok mange detaljer å holde rede på.

Det ser ut som alle restauranter i Oslo serverer crème brûlée til dessert, men Vognmand Nilsen har sin egen vri; på siden kommer en salat med grapefrukt og appelsin, samt en mandarinsorbet.

To ganger tre retter samt to glass og en flaske vin kom på nærmere 1300 kroner, kanskje litt i overkant i hva man kan vente på en lokal restaurant som denne. Men totalopplevelsen var også såpass over forventningene at Salt og Pepper gjerne kommer tilbake.