Det er utpreget vrient å spå om fremtiden. Samtidig vil vi så uendelig gjerne vite hva den bringer. Denne potente kombinasjonen gir millioner av mennesker verden over et levebrød. Jeg spår herved at slik vil det fortsette å være. I arbeidslivet ser vi det for eksempel innen «fremtidsforskning» og «trendanalyse» og – mer konkret – innen rekruttering. Det dreier seg jo om å velge kandidater ut fra antagelser om deres fremtidige prestasjoner. Testekspertise er milliardindustri.

Forskerne Harald S. Harung og Fred Travis håper å utvikle enda en metode. De har nemlig funnet ut at idrettsutøvere, musikere og ledere som presterer på toppnivå har bedre såkalt hjerneintegrasjon enn andre. De forklarer dette som at ulike bølger i hjernen svinger mer i takt med hverandre enn hos folk i kontrollgruppen, og antar at dette betyr en bedre koordinering av ulike oppgaver.

«Det mest oppsiktsvekkende var at våre funn indikerer at det finnes hjernemål på prestasjonskapasitet», sa Harung til DN i juni. På med elektrodehetten og vi sjekker toppsjefmaterialet rett der mellom ørene på deg. Dette vil vi gjerne tro på, men er det mulig?

Alt som er hemmelig eller utilgjengelig – andres tanker for eksempel – pirrer nysgjerrigheten. Vi vil gjerne åpne opp og kikke inn. Dette instinktet kombinert med den naturvitenskapelige pondus som ligger i «nevrobiologi» og «hjerneforskning» kan kanskje forklare hvorfor vi virker så ukritisk begeistret for «sannheter» som ledsages av bilder av skannede hjerner. Sånne med farger og et (illustrert) vitenskapelig utseende som viser hvordan for eksempel et område for «kunstopplevelser» lyser opp i hjernen når du ser et kunstverk.

Jeg skal innrømme at jeg selv har referert noen slike studier. De er jo så morsomme. For eksempel en som viser at dersom sjefen kommer uforvarende på deg bakfra så aktiveres samme områder i hjernen som når du møter et vilt dyr i en mørk skog. Eller at Apple-entusiaster lyser opp i hjernen ved synet av et nytt produkt på samme måte som religiøse gjør når de ser sine mest meningsbærende ikoner. Slikt lyder jo liksom intuitivt og avslørende. Men hvor opplysende er egentlig slike observasjoner?

Sørgelig lite opplysende ifølge professor i nevrobiologi Matt Wall. Og det til tross for at det har vokst opp en hel liten industri særlig i USA som driver med såkalt nevromarkedsføring. Firmaene tilbyr innsikt i kunders egentlige opplevelser og følelser, målt med en hjerneskanner. I artikkelen «What are neuromarketers really selling» slår imidlertid Wall fast at det finnes ingen unik hjernesignatur for konkrete kognitive eller emosjonelle tilstander som kan observeres med dagens teknologi. Reaksjonene som observeres når forsøkspersoner får se på et produkt kan for eksempel være så uspesifikke at de er utslag av generell konsentrasjon.

Direktøren ved Stanford Neuroscience institute, professor Bill Newsome beskriver hjerneforskningen som i store trekk «pre-teoretisk.» Det samles inn en masse fakta på stadig mer sofistikerte måter, men det er langt fra klart hvordan disse skal tolkes.

Adferd henger utvilsomt sammen med hva som foregår i hjernen, og det er uendelig mye mer å lære om hvordan dette komplekse organet virker. Men vi bør møte alle enkle postulater med en god porsjon skepsis. At noen er styrt av en kreativ høyre hjernehalvdel mens andre er styrt av en logisk og planmessig venstre er for eksempel bare tull. Her er det trukket uholdbare tabloide slutninger fra det faktum at viktige språkfunksjoner kan lokaliseres i venstre hjernehalvdel og at evne til romforståelse ligger i høyre. At vi bare bruker ti prosent av hjernen er også feil. Vi har bruk for hele hjernen hele tiden.

Harung og Travis’ funn er interessante. Men at toppsjefers hjerner oppfører seg på en spesiell måte betyr jo ikke nødvendigvis at alle med lignende hjerner egner seg til toppledelse. Dessuten kan det hende denne typen hjerneaktivitet er et resultat av å være i topp-posisjon, ikke en forutsetning for det.

Grunnen til fremveksten av nevromarkedsføringsfirmaer var ifølge Matt Wall at det i 2007 kom på markedet enkle, billige hetter, med få elektroder og som ikke krevde bruk av gelé som klisset til testpersonenes hår. Lette å bruke, supert for massemarkedet. Problemet er bare at de produserer svært svake data.

Det er grunn til å håpe at det blir riktig lenge til det blir en hverdagslig sak å hjerneskanne toppsjefkandidater. Ikke dermed sagt at det blir så lenge til. Det ligger jo tross alt naturvitenskapelig hjerneforskning i bunnen her. Og man vil jo gjerne følge med i fremtiden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.